VETERAN: Grønlandsveteranen Søren Richter fotografert på Island under krigen. Richter var tilstede både ved den flaggheisingen i Myggbukta 27. juni 1931 og da stasjonen ble avviklet i august 1959. Foto: Foto: Ole Andreas Bachke

Det norske kuppet på Grønland

I HISTORISK LYS: 27. juni 1931 utførte fem norske menn det som hadde stått i det kodede telegrammet: de heiste norsk flagg på Grønland. Dermed hadde de okkupert dansk land og gjennomført et kupp.

Skodden lå tungt over Myggbukta på østkysten av Grønland denne lørdagen. De fem fangstmennene som oppholdt seg på den kombinerte vær-, radio- og fangststasjonen hadde dagen i forveien mottatt et kodet telegram. Telegrammet ga mennene ordre om å gjennomføre et kupp som skulle sikre dem en plass i Norgeshistorien.

Mens sola etter hvert tittet frem på himmelen og tåka langsomt forsvant fra Myggbukta, gjorde fangstmennene Thor Halle, Eiliv Herdal, Ingvar Strøm, Hallvard Devold og arkeologen Søren Richter seg klare for en historisk flaggheising. Klokken 17 gikk det norske flagget til topps på stasjonens flaggstang.

Samtidig erklærte de fem at området mellom Carlsbergfjorden i sør til Besselfjorden i nord skulle være norsk og underlagt den norske kongen. De ga området navnet Eirik Raudes Land, etter vikingen fra Rogaland som etter sigende skulle ha oppdaget den enorme øya i 985.

I 1931 okkuperte Norge en del av Øst-Grønland som ble døpt Eirik Raudes land. Området er markert med rødt. Danmark klaget saken inn for den internasjonale domstolen i Haag.

Norsk okkupasjon

Nyheten om det norske landnåmet på Øst-Grønland nådde avisene via telegram dagen etter. Deler av pressen var positive til annekteringen og den 10. juli 1931 fikk fangstmennene støtte fra den norske Bondeparti-regjeringen. Også kongen, den danskfødte Haakon VII, engasjerte seg i saken.

Det var imidlertid et problem.

Danmark anså nordmennenes annektering av Øst-Grønland som en okkupasjon. Verdens største øy hadde tilhørt Danmark i over hundre år. I Kieltraktaten fra 1814 avsto den danske kongen kongeriket Norge til Sverige, samtidig som Danmark beholdt de gamle norske områdene Grønland, Island og Færøyene. Disse områdene hadde vært norske besittelser siden middelalderen.

PELSJEGER: fra 1908 til 1959 drev norske pelsjegere overvintringsfangst på Nordøst-Grønland. På bilde ses Ole Andreas Bachke med hundespann i 1939/40. Bachke var fra Trondheim, men slo seg ned på Vessøy ved Fevik på 1950-tallet. Foto: Kuben

Kieltraktaten ble aldri godkjent av Norge, og etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905 dukket interessen for Grønland opp igjen. Dansk suverenitet over det bebodde Vest-Grønland var ubestridt. Men Øst-Grønland, som var tynt befolket, ble av enkelte miljøer i Norge ansett som et herreløst ingenmannsland. Et utilgjengelig ingenmannsland – rikt på ressurser.

Utilgjengelig og rikt

Det var vanskelig å komme seg til den nordøstlige delen av Grønland da området store deler av året var innesluttet av is. Det var kun mulig å nå kysten med skip noen få uker i løpet av sommeren. I seilskutetiden var en ferd til Grønlands østkyst svært risikabel på grunn av den farlige drivisen. Flere ekspedisjoner opplevde at skipene deres ble knust av ismassene.

Men de som klarte å trenge gjennom isen, kunne høste store rikdommer. Nordøst-Grønland er svært rikt på ressurser og utenfor kysten begynte norske fangstfolk å jakte sel og hvalross på slutten av 1800-tallet. Enkelte fangstskuter var også i land for å drive kompletteringsfangst på isbjørn og moskus, samt fiske laks som det var rikelig av i de enorme fjordene. Det var polarreven som ga best fortjeneste.

MED REVEBUR: Fangsthytta Hamna med revebur fotografert i 2016. Organisasjonen Nanok har planer om å restaurere hytta i løpet av sommeren 2020. Foto: Foto: Peter Schmidt Mikkelsen

På grunn av det kalde arktiske klimaet utviklet polarrevene en vinterpels av høy kvalitet. Denne pelsen mistet revene om sommeren. Derfor var det ugunstig å drive fangst i sommermånedene, mens det var mulig å seile til Nordøst-Grønland. Det var nødvendig med overvintringsfangst.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Overvintring

De første pelsjegerne som overvintret kom med seilskuta «Floren» fra Sunnmøre sommeren 1908. Etter hvert prøvde flere norske og danske pelsjegere jaktlykken på Grønland. På grunn av seilingsforholdene varte fangstperioden fra sommer til sommer.

Både norske og danske pelsjegere fulgte samme fangstmønster. Et fangstlag på 3–4 personer overvintret på en fangststasjon, og drev jakt i områdene rundt overvintringskvarteret fra høst til vår. Denne måten å drive fangst på var mye brukt på Svalbard. Men den var lite effektiv på Grønland, da polarreven streifet over store områder.

På slutten av 1920-tallet ble fangsten systematisert og effektivisert. I stedet for å drive fangst i området rundt fangststasjonen, ble det bygd opp et nett av mindre fangsthytter over et større jaktterreng. Ved hjelp av hundespann kunne fangstmennene være borte i lengre tid og reise fra hytte til hytte. Den storstilte og systematiske hyttebyggingen hang også sammen med økt interesse for Grønland i Norge.

Voksende Grønlands-bevegelse

I Norge ble det på 1920-tallet stiftet flere lokale Grønlandslag, som arbeidet aktivt å støtte norske rettigheter på Grønland. Den stadig voksende grønlandsbevegelsen ønsket at Norge skulle annektere Øst-Grønland. I 1922 ble en fangst-, radio- og meteorologstasjon i Myggbukta etablert. Denne stasjonen og de mange fangsthyttene fungerte ikke kun som praktisk husly for norske pelsjegere og forskere – de var også med på å forsterke kravet om at Øst-Grønland tilhørte Norge.

RESTAURERT: Myggbukta fotografert i 2011. Den danske organisasjonen Nanok har restaurert den tidligere norske hovedstasjonen på Øst-Grønland. Foto: Foto: Peter Schmidt Mikkelsen

For å vise tilstedeværelse sendte både Norge og Danmark vitenskapelige ekspedisjoner til Nordøst-Grønland for å undersøke mulige geologiske ressurser i området. Disse ekspedisjonen etterlot seg også stasjoner og hytter som kunne forsterke de to nasjonenes territoriale krav. I tillegg etablerte Danmark i 1925 en bosetning med inuitter i Scoresbysund (grønlandsk: Ittoqqortoormiit) ved innløpet av Scoresbysundet, verdens største fjordkompleks. Bosetningen lå rett sør for området som i 1931 ble okkupert av Norge.

Grønlandssaken

Striden om Grønland tilspisset seg sommeren 1931. Okkupasjonen var i utgangspunktet en privat annektering utført av norske fangstmenn og grønlandsaktivister. Både statsminister Peder Kolstad og utenriksminister Birger Braadland var imot okkupasjonen, men ga etter for press.

OVERVINTRET: Petra Winther fra Lofoten poserer foran en skutt isbjørn i 1939/40. Hun var den første av tilsammen tre norske kvinner som overvintret på Nordøst-Grønland. Petra overvintret sammen med mannen Levin i årene 1939-1942. Foto: Foto: Ole Andreas Bachke

Regjeringen måtte skaffe en offisiell representant på stedet. Valget falt på Helge Ingstad, som var jurist og hadde erfaring fra arktiske strøk. Ingstad ble offisielt innsatt som sysselmann for Eirik Raudes land og reiste i 1932 til fangststasjonen Antartichavn på Øst-Grønland hvor han overvintret. Der var han fram til 1933, da den internasjonale domstolen i Haag den 5. april ga Danmark rett til hele Grønland. Norge tapte saken på alle punkter og norske myndigheter avsluttet okkupasjonen umiddelbart.

Domsavgjørelsen i Haag var uventet for nordmennene på Øst-Grønland. De forventet norsk seier. I sin bok «Øst for den store bre» beskrev sysselmann Helge Ingstad nederlagsstemningen etter at domsresultatet nådde Antartichavn:

«Det blir ikke sagt stort. Men likesom tilfeldig faller det sig slik at vi, en etter en, reiser oss stille og søker ut av hytten. Omkring oss ligger landet gnistrende kvitt under vårsolen. Der skimter vi innløpet til Drømbukten på den andre siden av fjordisen, hvor skrugardene hildres til værs. Der er Nansenryggen, der er Steinrøisdalen og haugen hvor den første moskusen blev skutt. Bakom stiger landet forjettende frem med fjell bak fjell, alt dette vi har levd oss inn med og regnet som vårt.»

Fangsten fortsatte tross dommen i Haag

Men norsk tilstedeværelse på Grønland var ikke over tross dommen i Haag. Selv om suverenitetsspørsmålet var avgjort hadde norske fangstmenn fremdeles lov til å drive jakt i området. Omsetning av pels var god forretning under de harde økonomiske tidene på 1930-tallet. Toppåret var sesongen 1937-1938, da norske pelsjegere fanget over 2 000 polarrev. Fangstlivet var hardt arbeid i et ugjestmildt klima og passet ikke for alle. Hovedvekten av de norske fangstmennene kom fra Nord-Norge og Sunnmøre, men også andre prøvde jaktlykken på Øst-Grønland.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

REV: Ole Andreas Bachke overvintret på Hamna i fangstsesongen 1939-1940. Han forsøke å drive avl av polarrev, men lyktes ikke. Foto: Foto: Kuben

En av dem var den tidligere røkteren Ole Andreas Bachke (1909–1987) fra Trondheim. I august 1939 ankom han den storslåtte Kong Oscarsfjord. Bachke hadde fått i oppdrag å bygge opp en revegård med innfangede rever, samt drive fangst i området.

Leder for fangstekspedisjonen på tre mann var arkeologen og fangstmannen Søren Richter. Richter hadde deltatt på flaggheisingen i Myggbukta i 1931 og var godt kjent på Øst-Grønland. Sammen med den erfarne fangstmannen Magne Råum etablerte de fangsthytta Hamna på sørsiden av Kong Oscarsfjord. Planen var at de skulle oppholde seg på Grønland i to år. Slik gikk det ikke. En verdenskrig kom i veien.

Fra fangstmenn til soldater

Etter en lang overvintring og et mislykket forsøk med reveavl fikk de i mai 1940 beskjed fra oppdragsgiveren i Norge om å oppgi fangsten. Årsaken var krigen som raste i Europa og det tyske angrepet på Norge. Fangstmennene var rådville for hva de kunne foreta seg. Det var ingen enkel sak å forlate Grønland.

I juli kom imidlertid redningen. En unnsetningsekspedisjon med fangstskøyta «Veslekari» ankom Hamna, sammen med det norske marineskipet «Fridtjof Nansen». De tre fangstmennene ble med «Veslekari» til Island, som nylig var blitt okkupert av Storbritannia. Her vervet de seg til et norsk kompani bestående av frivillige. Under krigen tjenestegjorde de i den norske garnisonen på Jan Mayen. De gjenværende norske fangstmennene på Nordøst-Grønland ble evakuert i 1942.

Etter krigen returnerte flere av de norske fangstmennene til sine gamle jaktmarker, men fallende skinnpriser og økte omkostninger gjorde pelsjegerlivet ulønnsomt. Det definitive punktum for den norske virksomheten på Grønland ble satt sommeren 1959. Tjueåtte år etter at han hadde vært med å heise det norske flagget og erklære Øst-Grønland som norsk, firet Grønlandsveteranen Søren Richter flagget i Myggbukta for siste gang 22. august 1959.

Femti år med norsk tilstedeværelse på Nordøst-Grønland var historie. Værstasjonen Myggbukta ble lagt ned og den siste norske pelsjeger reiste hjem for godt. I 1965 ble avtalen som ga nordmenn mulighet for fangst på Nordøst-Grønland avsluttet og fire år senere kjøpte den danske staten alle de norskeide hyttene og bygningene i området. I 1974 ble de gamle jaktområdene innlemmet i verdens største nasjonalpark.

Fra jaktmark til nasjonalpark

Nordøstgrønlands Nationalpark omfatter et areal på 972.000 kvadratkilometer og en kystlinje på i alt 18.000 kvadratkilometer. Nasjonalparken er ubebodd med unntak av ansatte ved et par meteorologiske stasjoner, samt Siriuspatruljen som håndhever Danmarks suverenitet i området. Innreise til nasjonalparken forutsetter tillatelse fra grønlandske selvstyremyndigheter og det er kun fangstmenn fra Ittoqqortormiit som har adgang til tradisjonell jakt i nasjonalparken. Mange vitenskapelige ekspedisjoner finner veien hit sommerstid, samt også noen turister. De få som besøker nasjonalparken vil i tillegg til storslått natur også kunne finne kulturminner fra norske pelsjegere.

Det finnes over 300 norske og danske hytter og fangst- og forskningsstasjoner på Nordøst-Grønland. De harde klimaforholdene på Grønland har ødelagt flere av dem, men om lag 50 fangsthytter har blitt restaurert takket være noen entusiastiske dansker.

FANGSTHYTTE: Fangsthytta Hamna i Kong Oscarsfjord ble bygd i 1939. Hytta gikk også under navnet Trønderheimen, da to av byggherrene kom fra Trøndelag. Foto: Foto: Ole Andreas Bachke

I 1992 ble organisasjonen til Nordøstgrøndsk Kompani Nanok etablert. Organisasjonen ønsket å bidra til at kulturhistorien knyttet til Nordøst-Grønland ble bedre kjent og samtidig sikre områdets kulturminner og bygninger. Nanok har siden oppstarten kartlagt, renovert og vedlikeholdt kulturhistoriske hus og hytter på Nordøst-Grønland. Takket være danske sponsormidler har det vært mulig å sende arbeidslag sommerstid. Flere av hyttene som er restaurert er opprinnelig norske, som den norske «hovedstaden» Myggbukta.

Hver sommer renoveres to til tre gamle fangsthytter. Hyttene kan fritt benyttes av forskere og andre som besøker området. I år er planen å ruste opp den gamle fangsthytta Hamna som fangstmennene Richter, Råum og Bachke satte opp i 1939.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Selv om koronapandemien har skapt reiseutfordringer, så regner Nanoks mangeårige direktør, Peter Schmidt Mikkelsen, med at det blir tur i sommer også. Det blir i så fall den 30. ekspedisjonen som drar av gårde for å bevare norske og danske kulturminner på Nordøst-Grønland.

Kilder:

Arkiv PA-2902, Bachke, Ole Andreas.

Mikkelsen, Peter Schmidt. 2019. Nordøst-Grønland 1908–1960. Fangstmannsperioden – og dens spor i dag. Sirius Books.

Devold, Hallvard. 1940. Polarliv. Gyldendal Norsk forlag.

Innsendt av: Yngve Schulstad Kristensen arkivar, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN

ARTIKKELFORFATTER: Yngve Schulstad Kristensen. Foto: Privat