KORSFARERE: Korsfarerferdene tenker vi ofte på som et europeisk fenomen, eller forbundet Sigurd Jorsalfarer. Få vet kanskje at en av de store korsfarer hærene i norsk historie ble planlagt, samlet og utrustet nettopp fra Agder-området. I to år dro unge menn og riddere på ferd under ledelse av Kale Kolssøn. Foto: The “Queen Mary Apocalypse” fra tidlig 13-talls manuskript.

Da austegdene dro på korsfarerferd

Det er i norsk vikingtid og middelalderhistorie ofte blitt hevdet at Agder var et tynt befolket område med lite innflytelse politisk eller i makt. Dette står i kontrast til det jeg kaller «Agders glemte historie», som rommer en rekke hendelser som indikerer det motsatte.

En av dem vil jeg fortelle litt om her, nemlig da egdene samlet en hær på mer en 4.000 mann og dro i korsfarerferd mellom 1153–1155.

I dette århundret levde noen av de fremste lendemanns-slekter på østre Agder. Dette var mektige adelsfamilier som styrte på vegne av kongemakten. P.A. Munch – som i sin tid skrev «Det Norske Folks Historie» – merket seg disse personene, der han mente at områdene ved Nedenes len var både et maktsenter og hjemstedet til sentrale personer i norsk historie. Han pekte på østre Agder, og beskrev vårt len slik i drøftelsen om hva slags rolle plassen hadde:

[…]hvor flere anseede Mænd boede, skulle have ligget belieligt til og været den første maate komme i betragtning.[…] her paa østenden boede Kale Sæbjørnson og hans sø. Kol Kalesøn og Sigurd Sneis, og det maa ha været meget færdsel fra den kant.

Foruten disse nevnes lendemannen Solmund Sigurdsøn, som var en god venn av Kale Kolesøn. Solmund hadde også gjaldkjerembete i Tønsberg og var derfor sterkt involvert i samtidens handel. Kale er vel siden mest kjent som jarlen av Orknøyene hvor han tok sitt nye navn Ragnvald og var den som lot bygge St. Magnus katedralen. Det er aldri blitt stadfestet sikkert hvor disse personer hadde sine hjemgårder, da ingen kilder konkret peker ut dette. Skal man være objektiv, så er vel kun en lokalisering på østre Agder det rette å si. Her skal de ha eid flere gårder som del av sin rikdom og makt, og dermed kan svaret ligge spredt flere steder på Agder. Et lite hint på at gården lå ved havet, får vi fra Kale selv da han i 1153 kvad han et vers om ei jul han hadde feiret hjemme:

Ei jol heldt me, eg hugsar,

und-loge-Ull hjå Solmund,

heime hjå gjaldkjeren rauste

aust med Egda-fjelli.

Oversetter en dette, så kan ordet und-log komme av unnr og leygiar som blir – bølgende hav. Derved er altså verset: Jeg minnes den jul, som vi holdt her øst med gjaldkaren den rause ved Agder fjellenes bølgende hav med Solmund.

HANDEL: I middelalderen tok handelen for alvor av, og lokale folk hadde sentrale verv. Solmund som var Kales gode venn hadde gjaldkjere embetet i Tønsberg, og overvåket derved handelen på kongens vegne. Foto: Handel i middelalder gjengitt i litauisk manuskript. Public Domain. Foto: Handel i middelalder gjengitt i litauisk manuskript

Skal en gjøre en ren gjetting på hovedområdet, så peker området fra Landvik, Fjære, Nedenes og Tromøya seg ut. I parter av dette fantes gammel kongsjord fra 600-700-tallet da personer som Harald Egdekonge, Vikar, Vatnar og Starkard levde. Alle disse var igjen i slekten til dronning Åsa og Halvdan Svarte.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Opptakten til korsfarerferden

Bakgrunnen for at egdene dro i et to år langt korsfarertog, var at Kale ble oppnevnt gitt en sterk maktposisjon, nemlig Jarl av Orknøyene. Bakgrunnen var noe så banalt som en krangel i en vinstue i Bergen i året 1127. Her var Solmund og Kale å finne dette året, og klarte å komme i krangel med en annen ung lendemann fra Sogn, hetende Jon Petersøn. Konflikten var om hvem av dem som var landets mest fornemme lendmann. Snart utviklet den verbale krangel seg til et fysisk basketak, der en av Jons menn svimeslo en av Kales menn. Da han stakk fra stedet, fulgte Kale og de andre etter og slo ham i hjel.

Dette innledet en nær to år lang konflikt med drap og strid mellom lendemanns-ætten fra Sogn og Agder. I en av de verste konfliktene hadde Jon dratt fjellveien fra Bergen til Agder, der de angrep Kale i et slag som involverte over 90 mann, og flere ble drept. Til sist tvang konflikten kongen til å mekle fred, og i året 1129 kom de til forlik. For at freden skulle holde, befalte kongen at Kale skulle gifte seg med Jons søster Ingrid. Kongen ga også Kale jarletittel på Orknøyene, hvorfra han da tok navnet Ragnvald, som betyr ”råd” og ”hersker”.

I året 1150 kom Ragnvald i prat med en annen lendemann, nemlig Eindride unge som med iver fortalte om korsfarerne. Han hadde selv vært i Konstantinopel og tjent i livgarden til Keiseren. Som øyevitne hadde han sett det som sannsynligvis var det store korstoget til den tyske kong Konrad og Ludvik den VII av Frankrike, som fant sted i årene 1147–48.

I samtalen spurte Eindride hvorfor Ragnvald ikke selv dro i korsfarerferd, da dette alltid ga stor anseelse fra konger og keisere. Flere stormenn som var der, bifalt Eindrides prat og deriblant lovte Erling Ormssøn å følge ham, om han ville ta ferden. Til sist lot Ragnvald seg overtale, og da han og Erling hadde «tatt korset», så fikk de støtte av en rekke flere stormenn. Blant dem var hans svoger Jon Petersøn, Aslak Erlendssøn, Guthorm Møl og Kol av Halland. Ragnvald satt av to år for å forberede toktet.

Motivene for korsfarerferd

Den franske historikeren Jean Flori peker på flere årsaker for at unge menn ville dra i korsfarerferd. Det delte seg mellom fire hovedtyper: Åndelig motiv, altså såkalt pilegrimsferd og syndsforlatelse, hellig krigføring – altså, å kjempe for Gud, – ære prinsipp der familiens forventning var at du dro, og til sist det han kaller psykologisk motiv, der press gjør at du drar.

Tanken om norske korstog kom til landet via Magnus Berføtt og hans ekspandering av riket til Danmark og de britiske øyer. (1093-1103). På denne tiden begynte de første korsfarerne å vende tilbake til Europa, der de ble hyllet som helter. Derved oppsto det såkalte Crucesignatus, som best kan defineres som en – korsfareridentitet.

Egdene forbereder seg på krig

Utrustningen til Kale sin ferd ble gjort fra to steder i Norge. Bergen – der hans svoger Jon forberedte seg – og Agder hvor Kale samlet menn og skip. På begge steder spilte slekt, venner og frender en vesentlig rolle.

TIL SJØS: Kale og egdene dro med 15 store skip nedover til det hellige land og var fremme rett før juletider året 1150. Foto: Le Roman de Godefroi de Bouillon’, France, 1337.

Orknøying-saga omtaler Kale og Erling Skakke som slektninger. Ogmund Dengje som var sønn av Orm var en god frende av dem. Jon og Kale var svogere ettersom Jon var gift med Kales søster Ingrid Kolsdatter. De bandt avtaler om rimelig lik fordeling, der de begge skulle bygge skip i sine heimstevner og rekruttere mannskap og samle ressurser for ferden.

Det var vanlig at hver soldat selv bekostet våpen, klær og øvrig av behov for en ferd som kunne vare både ett og to år. Dette kommer frem i samtidsdokumentasjonen, der hæren før utferden samlet seg på Orknøyene og «noen satt der på egen kostnad, noen var hos bønder og mange hos jarlen.»

Omsider, sent i året 1153 var hæren klar med 15 store skip med mannskap, proviant, våpen og annet. Ut av dette kan vi fastslå omtrentlig hvor mange soldater som fulgte. I vikingtid til middelalder fantes en rekke ulike skipstyper i alt fra langskip, storskip, skeid, busse, drake og så videre. Ettersom sagaen omtaler store skip, så kan vi telle ut antall fra storskipstypen som i denne tid var det samme som store langskip og hadde mellom 30–37 rom (dvs. 60–74 årer). Om en da regnet dette som en 35 sesse for å benytte gamle benevnelser, så hadde man et skip på omtrent 48 meter.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Sesser og rom ble regnet slik: Skipene var delt inn i rom, som var mellomrommet mellom to spant. Hvert rom hadde to halvrom med to årer. Én til fire personer kunne sitte ved hver åre. Hvis fire personer rodde hver åre, var det som skipet «fløy» over sjøen. Et rom regnes vanligvis som ei sesse og et årepar. Et skip på for eksempel 20 rom, blir da kalt ei 20-sesse, og det har 2 par årer, det vil si 40 årer. Vi vet da at skipene i snitt hadde 70 årer på hvert skip, og siden det var storskip blir det 4 mann per åre. Dette gir 280 mann per skip, og totalt 4200 mann. Deler man det likt, stilte området hos oss med 7–8 store skip og 2100 mann. Fra Bergen kom samme antall og det var en anselig hær i den tid, og ville vært det selv i dag.

Hvor dro norske korsfarere?

Områdene i Midtøsten med Jerusalem som sentrum, fikk en større akse som korsfarerne dro. Ser vi på de to hovedferdene til Sigurd og Ragnvald i 1108 og 1152, så var ruten slik at de først seilte til de britiske øyer. Dernest langs kysten av Frankrike og rundt dagens Spania, den gang kalt den iberiske halvøy. De seilte så over Middelhavet og ankret ved Nabonne, eller Sicilia, og så videre til Acre eller Jaffa som ligger ved kysten vest for Jerusalem.

Ferden i det hellige land er godt beskrevet i orknøying saga med en rekke hendelser, og noen av dem kan jeg nevne her. Ved elven Jordan svømte egdene over elven og Kale bandt sitt tøystykke i krattet på andre siden slik en korsfarer skulle gjøre. Dette skulle de ta ned neste gang de kom til landet.

De kjempet flere slag både på veien ned i nordre delen av Afrika, og beleiret en borg i Palestina som var bygd av en mektig mann med navn Gudfrøy. Han plaget folket i området og de ba Kale om hjelp. For å vinne borgen samlet de ved og satte brann langs alle borgveggene, så ledet Kale selv an i angrepet mot borgen. Bek og brennstein ble kastet mot dem, men gjorde liten skade. Da de kom frem til veggen på borgen, kastet de vann på den varme kalken som da sprakk så de kunne storme gjennom.

Deretter gikk ferden videre til Serkland som er området ved Eufrat og Tigris der abbasidekalifatet fantes. Her lå det en stor dromund, som var en meget stor skipstype brukt i disse landene. Her ble det slag, men dromundene var vanskelig å ta da relingen var høyere en på langskipene. Mennene hugg derfor dører inn i siden på skipene så de kunne storme dem, og satte til sist fyr på det. Under slaget fikk Erling et dypt sår i halsen og ned mot skuldrene som siden grodde skjevt, og derfor fikk han tilnavnet Skakke.

En tragisk hendelse fant sted ei natt under ferden, for da Kale sin svoger Jon, satt vakt utenfor borgen ei natt og ble drept med et knivstikk i halsen av en snikmorder. Tapet av ham var en tung byrd for Kale. Flere hendelser kunne blitt beskrevet, men artikkelen har nok ikke plass. Siste del av ferden gikk til Myklegard (dagens Istanbul i Tyrkia) der Menelias var konge. Her ble det tatt imot og belønnet på beste vis. Ferden hjem gikk først med skip, men den sist del av ferden var over land med hester, og to år var gått da de sto på norsk jord igjen i året 1153.

Ferden til det hellige land er sjeldent eller aldri nevnt i vår lokale historie, selv om saga litteraturen kaller det en like stor ferd som den Sigurd Jorsalfarer hadde hatt. For å forstå ferdene må man se det med historiserende øyne, altså hvordan slike ferder ble oppfattet i sin samtid, og ikke med kunnskapen som er formet i århundrene senere. Dette var noe av det fremste en ung adelsmann kunne gjøre i den tid, og de ble samtidens helter og forbilder slik en idrettshelt eller popstjerner er i dag. Ferdene handlet heller ikke bare om krig og elendighet, men brakte også med seg ny kunnskap både innen medisin, arkitektur, handel, innovasjon og mye annet som beriket Europa, og handelsruter ble opprettet mellom verdensdelene til nytte for mange land. Mange korsfarer slo seg permanent ned i Midtøsten, der de har stor etterslekt.

KART: Den dag i dag finnes en stor etterslekt av europeere i Midtøsten. Opphavet var korsfarere som valgte å bosette seg her. Foto: Maleri av Jerusalem slik det var på 1400-tallet. Kale og egdene besøkte byen i 1153-55. Conrad Grünenberg, 1487

Kale døde bare 3 år etter ferden i 1158, og ble siden kanonisert og oppnevnt som helgen av den katolske kirke. Det som er spennende, er at små spor av korsfarertiden på Agder finnes synlig den dag i dag. Den som har øynene med seg, vil kunne finne spor i steinrelieffer, heller og annet både i gamle Fjære kirke og Øyestad kirke. Her er symbolikk som kan linkes til korsfarertiden da mange av bygdas folk dro til det hellige land. Så neste gang du får øye på det uthevede Jerusalem-korset i steinrelieffene ved Fjære kirke, eller sverdbladet på det reiste kistelokket ved kirkeveggen, så vet du litt mer om opprinnelsen tilbake til denne ferden for over 800 år siden.

Geir Åsen, Historiker

Litteraturliste:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Svenungsen Pål Berg (11.3.2016) Norge og korstogene. (Doktoravhandling) Universitetet i Bergen, AiT Bjerch AS, Bergen.

Indrebø Gustav (1929) Orknøyingasoga. Det Norske Samlaget, Oslo.

Vea Marit Synnøve (2020) Avaldsnes. Hentet fra https://avaldsnes.info/viking/vikingskip/