STERK: I dokumentarfilmen som har premiere 6. mars, møter vi Emilie (18) som ble misbrukt seksuelt av sin stefar fra hun var 6 til hun var 12 år. Foto: Sant&Usant

– Vi må tørre å se det vonde

– Hva om du ikke fikk lov å snakke om det, men likevel gjorde det? Spørsmålet stilles i dokumentaren «Alt det jeg er» med regissør fra Arendal. Hun mener vi må lære å se signaler barn og unge sender ut.

– Tabuet som gjør at vi ikke snakker om det, er «overgriperens beste venn», sier regissør Tone Grøttjord-Glenne fra Flosta i Arendal.

Hun bor i Drøbak med mann og fire barn og har laget en rekke dokumentarfilmer som har høstet anerkjennelse også internasjonalt. 34.000 her til lands så hennes film «Til ungdommen».

Denne gang har hun gitt seg selv et spesielt vanskelig oppdrag:

«Alt det jeg er» er den første norske filmen som viser konsekvensene av seksuelle overgrep i barndommen, sett utelukkende gjennom øynene til et ungt menneske.

Dette er historien om en usedvanlig modig ung kvinne på vei til forsoning. Filmen har premiere på Arendal kino fredag 6. mars samtidig med et femtitalls andre kinoer.

– Klart jeg vil være til stede når den vises i min hjemby, sier Grøttjord-Glenne.

– Det er vondt for meg å vite også, at jeg ikke skjønte noen ting, at det foregikk rett under nesa mi. Emilies mor

En vegg av stillhet

– Dette her er min hjertesak. At andre barn og unge skal bli hørt, sier Emilie Andrea Franklin Dahl (20) i filmens trailer. Se den lenger ned i saken.

Emilie ble misbrukt seksuelt av sin stefar fra hun var 6 til hun var 12 år.

Når hun har samlet mot til å ta et oppgjør med den vonde barndommen, møter hun en vegg av stillhet.

Er det mulig å gå videre uten å bli sett og hørt? Dette undersøker filmen, som også er laget med tanke på lærere og andre fagfolk som jobber med barn og unge. Se mer om dette lenger ned i artikkelen. I Arendal har leder for Arendal kommunes satsing på bedre tverrfaglig innsats allerede sett den. Les hennes inntrykk her:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Hva tør vi ikke se?

Ideen til filmen fikk Grøttjord-Glenne da hun leste en artikkelserie i Aftenposten for seks år siden.

– Artiklene handlet om vold mot barn. Det gjorde så vondt. Jeg følte at fellesnevneren var at barna selv mente de hadde sendt ut signaler, men at voksne ikke hadde plukket opp disse signalene, sier Grøttjord-Glenne til Agderposten.

STORT ARBEID: Dokumentarfilmskaper Tone Grøttjord-Glenne fra Flosta i Arendal har, ved siden av andre prosjekter, jobbet i seks år med dokumentarfilmen som har premiere i Arendal og på et femtitalls kinoer ellers i landet fredag 6. mars. Foto: Egil Håskjold Larsen
Tone Grøttjord-Glenne

Dokumentarfilmskaper fra Arendal, bor i Drøbak.

Eier og driver produksjonsselskapet Sant & Usant sammen med filmens produsent Anita Rehoff Larsen, kjent for blant annet dokumentaren «Til ungdommen» 2012. Selskapet har vunnet priser som Gullruten, Tromsøpalmen, Gullstolen, samt vært nominert til Amanda to ganger.

Dokumentaren «Alt det jeg er» er landets første om konsekvenser for barn og unge som har vært seksuelt misbrukt.

Grøttjord-Glenne står også bak det som blir den første norske Netflix Original-dokumentaren.

BERØRER: - Som regissør tror jeg på dokumentarfilmens evne til å berøre. Jeg vil bruke denne kraften til å bidra til å sette vold og seksuelle overgrep mot barn på dagsorden, sier dokumentarfilmskaper Tone Grøttjord-Glenne fra Flosta i Arendal. Foto: Sant&Usant

Hun spurte seg: Hva gjør at vi ikke tør å se?

Grøttjord-Glenne har fire barn selv og kjente på ansvaret vi voksne har overfor både egne barn og alle andre barn i våre omgivelser.

– Vi vet jo hva statistikken sier, men hvor flink er man selv til å se signaler, stille opp for barn som havner utenfor av en eller annen grunn? spør hun.

Som filmskaper gjennom mange år vet Grøttjord-Glenne at film har en unik evne til å skape empati og sette nytt lys på et vanskelig tema. Dermed bestemte hun seg for å lage en film om dette, for det store lerretet.

Se trailer for filmen «Alt de jeg er» her:

En modig ung kvinne – og hennes mor

– Jeg ville belyse det fra perspektivet til en helt ung person. Da kan også andre unge identifisere seg med filmen. Et ungt menneske har så utrolig mye potensial, men hva om de ikke blir sett?

Hun kontaktet Statens barnehus i Oslo, en del av Oslo politidistrikt der overgrepsutsatte barn blir dommeravhørt. Over en lengre periode hadde hun kontakt med terapeutene der.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Etter en stund kontaktet de meg og sa: «Vi hadde ei ung jente her for noe år siden. Hun glemte vi aldri. Nå har hun fylt 18 og hvis du vil, kan vi spørre om hun vil treffe deg», forteller Grøttjord-Glenne.

Flere ganger møtte hun Emilie sammen med hennes terapeut. Etter en tid spurte filmskaperen henne om hun kunne tenke seg å medvirke i en film.

– Hun sa ja med en gang. Og hun har aldri sagt at hun har ombestemt seg, har alltid vært bestemt på at hun vil fortelle, for å hjelpe andre barn, forteller Grøttjord-Glenne, og legger til:

– Emilie er så ung og har en unik innsikt i hvordan det er å leve med overgrep. Hun er en veldig modig ung kvinne, og hun har også en mor og resten av familien som alle er modige. Det er så mange som føler på skam. Også i Arendal og andre steder i landet sitter det barn, mødre og familier med skam.

MODIG MOR: Også Emilies mamma og resten av familien har vist stort mot ved å si ja til dokumentaren, mener filmskaperen. Foto: Egil Håskjold Larsen

– Vondt at jeg ikke skjønte noen ting

– Det er vondt for meg å vite også, at jeg ikke skjønte noen ting, at det foregikk rett under nesa mi.

Det sier Hanne, Emilies mamma. Agderposten har ikke snakket med henne, men hun er sitert i pressematerialet til filmen.

Hanne visste ikke hva datteren opplevde før datteren selv klarte å bryte tausheten og be om hjelp. Hun sier at hun liker filmen fordi den ikke handler om selve overgrepene, men om Emilie og hennes forsøk på å sette ord på og vise til ting som ikke fungerer så godt.

– Emilie gjør en fantastisk jobb. Jeg liker at filmen har et budskap og ikke gjør Emilie til et offer. Den viser en sterk jente som ønsker å gjøre en forandring, og det står det respekt av, sier moren.

«Overgriperens beste venn»

– Skammen og tabuet er overgriperens beste venn. Tabuet gjør at overgriperen kan fortsette. Men når aviser skriver om det, når vi snakker om det, når folk går på kino og snakker om filmen etterpå kan vi fjerne skammen og gjøre det vanskeligere for overgriperen, sier Grøttjord-Glenne.

Etter en straffesak ble stefaren til Emilie dømt for omfattende seksuelle overgrep, og mor flyttet til en ny by med de tre minste barna. Etter et kort opphold hos biologisk far, ble Emilie plassert av barnevernet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dokumentaren har vært vist for fagfolk flere steder allerede.

– Overalt har vi fått svært positive tilbakemeldinger, forteller hun.

Forsøkte å sende signaler

Filmskaperen følger Emilie fra hun er 18 til 20 år. Vi møter også en del mennesker hun hadde rundt seg før hun anmeldte stefaren for overgrep. Voksne som hun forsøkte å gi signaler til.

Hun sa til læreren sin at hun var morgenkvalm – så lo klassen litt av det. Hun glemte alltid leksene sine, hadde vondt her og der. Det var mange signaler, og de voksne rundt tenkte kanskje at hun var litt spesiell.

– En av hennes lærere forteller at hun aldri tenkte i de baner, hadde aldri på «de brillene», forteller Grøttjord-Glenne.

Et barn eller en ungdom kan streve fordi de er midt i en skilsmisse eller en bestemor er død, men det kan også være noe mer alvorlig.

– Jeg ønsker med filmen å vise at du er ikke alene selv om du strever. Enten du har traume fra barndommen, fra overgrep, vold eller krig. Jeg ønsker også at den skal skape forståelse hos alle som ikke strever og bidra til at vi er rausere, har mer forståelse og empati. Vi kan være trygge voksne og for eksempel si: «Jeg ser at du er litt lei deg, er noe som plager deg? Jeg er en voksen som tåler å høre.»

EMILIE: Dokumentarfilmen har premiere i Arendal og på et femtitalls kinoer ellers i landet fredag 6. mars. Foto: Egil Håskjold Larsen

E-læringsverktøy

Filmen har ingen aldersgrense, men Grøttjord-Glenne mener den passer for ungdom fra 9. trinn og oppover. Voksne er likevel hovedmålgruppa.

Nå har Emilie sine erfaringer fra barneskolen blitt til en digital kunnskapsreise for lærere, helsesykepleiere og barnehageansatte.

Til e-læringsverktøyet Educational Storytelling – vold og seksuelle overgrep – har mange fagfolk bidratt:

Universitetet i Sørøst-Norge ved Runi Børresen og Kari H. Nordberg, UNICEF ved Kristin Oudmayer, og Astrid Pettersen ved Statens barnehus Oslo har alle sørget for at prosjektet er faglig forankret, forteller filmskaperen.

Selskapet er nå i gang med et tilsvarende for barnehager og nav-veiledere.