Johanna Mørseth kom til Risør som 19-åring i 1907 for å bli bestyrerinne på en skole som hadde som formål å gjøre kvinner mest mulig selvhjulpne. To år senere giftet hun seg med Olaf J. Egeland. Den velstående Johanna fikk ordnet med både særeie og en klausul som gjorde det klart at bryllupsgavene var hennes. Bildet er fra boka, og originalen tilhører Ingeborg Egeland.
Johanna Mørseth kom til Risør som 19-åring i 1907 for å bli bestyrerinne på en skole som hadde som formål å gjøre kvinner mest mulig selvhjulpne. To år senere giftet hun seg med Olaf J. Egeland. Den velstående Johanna fikk ordnet med både særeie og en klausul som gjorde det klart at bryllupsgavene var hennes. Bildet er fra boka, og originalen tilhører Ingeborg Egeland.

Slik fikk hun råderett i Ægteskapet

Da den fagutdannede og velstående bestyrerinnen på Ebenezer Industriskole i Risør skulle gifte seg for over 100 år siden, var hun smart nok til å sikre seg særeie.

I disse dager kommer Søndeled og Risør historielags nye årbok på markedet. Der er det blant mye historisk snadder også 10 sider om det som mange fortsatt kaller «Ebenesæ» – den private pikeskolen som ble etablert på Frydendal i 1891, og som utviklet seg til Risør husflidskole etter hvert. Over 2.000 jenter har fått utdannelse her.

Men det handler ikke bare om bygningen. John Egeland, som har skrevet to av Ebenezer-kapitlene, skaper liv i den gamle skolen ved å fortelle om sin bestemor, Johanna Mørseth.

Grønn i ansiktet

Hun kom til Risør som 19-åring for å bli bestyrer på Ebenezer Industriskole, og steg i land fra rutebåten i 1907, grønn i ansiktet av sjøsyke.

På kaia ble hun hentet av Olaf Egeland, materialforvalter hos Prebensen på sagbruket på Krana. To år etter giftet Johanna seg med den 12 år eldre Olaf.

Hun kom fra en velstående familie i Nord-Trøndelag, og hun hadde fagutdanning fra Den kvinnelige industriskolen i Kristiania. Materialforvalteren hadde mindre med seg til vektskåla både av utdanning og formue, og Johanna valgte derfor å forlange særeie når hun trådte inn i ekteskapet. Kontrakten mellom de to står gjengitt i årboka, og vi deler den videre: «Ægtepakt.

Årboka har et langt og interessant kapittel om Mindalen Barnehjem.  Bilde fra boka.
Årboka har et langt og interessant kapittel om Mindalen Barnehjem. Bilde fra boka.
Så sent som i 1954 var begravelsesvogna i bruk. Bildet er fra kapittelet «Mormors begravelse» av Ingrid Verne.
Så sent som i 1954 var begravelsesvogna i bruk. Bildet er fra kapittelet «Mormors begravelse» av Ingrid Verne.
Nå er begravelses-vogna på Aust-Agder kulturhistoriske senter.
Nå er begravelses-vogna på Aust-Agder kulturhistoriske senter. Foto: AAKS
På veggen kan en skimte noen av bokstavene i KINEMATOGRAF. Denne første kinoen var i doktor Scheens gård på Torvet, der som Sparebanken Sør holder til i nå.  Bilde fra boka.
På veggen kan en skimte noen av bokstavene i KINEMATOGRAF. Denne første kinoen var i doktor Scheens gård på Torvet, der som Sparebanken Sør holder til i nå. Bilde fra boka.
John Knutsen var kjent over hele byen som John Dillingæ.
John Knutsen var kjent over hele byen som John Dillingæ. Foto: Alfred Garthe
John Dillinger karikatur
John Dillinger karikatur

Undertegnede Olaf Egeland og Johanna Mørseth, der agter at indgaa Ægteskab med hverandre erklærer herved at have besluttet, ligesom vi ved denne Ægtepakt bestemmer og fastsetter, at enhver af os som Særeie skal besidde og eie al den Formue, som nogen af os nu eller i Fremtiden ved Arv eller paa hvilken som helst anden Maade maatte erhverve. Enhver af os har uafhædig af Ægtefællen Eiendomsraadighed over indkomende eller senere erhvervede Formue.»

Også bryllupsgavene

De avslutter avtalen med å skrive under på at «Indbo og Løsøre af ethvert Slag, som er til fælles Brug» tilhører Johanna. Og helt til slutt tilføyer de: «herunder modtaget mulige Bryllupspresenter».

Ingen tvil om hvem som skulle beholde bryllupsgavene der i gården, i tilfelle skilsmisse! (De ble forresten ikke skilt.)

Sånne glimt krydrer en bok som er full av fakta, noen av dem nokså tørre. Men det er artig å lese at det i Risør allerede i 1891 ble opprettet en skole som hadde som formål å «ved fornemmelig praktisk og til dels theoretisk Undervisning at hjælpe unge Piger fra Konfirmationsalderen at dyktiggjøres til at blive mest mulig selvhjulpne Kvinder». Johanna Mørseth var bestyrerinne på denne skolen i 29 år. Selvfølgelig får vi vite hva navnet Ebenezer betyr: Det er hebraisk for «hjelpens stein».

Årboka har 132 sider, og inni den stive permen ligger en DVD med bilder og filmsnutter - og Risør-mannen Hans Fredrik Jacobsens vise «John Dillinger», som kom ut på hans plate før jul i fjor.

200-årsjubileet for grunnloven blir markert, og har trigget at en velbalansert historie om eidsvollsmannen Henrik Carstensen. En mann det er mye godt – og mye vondt – å si om.

Det blir for mye å gå inn på alle kapitlene i årets bok, men noen må bare nevnes. Vi får for eksempel vite hva som skjedde da briggen «Øster Risøer» ble kapret i 1800. Reder var den samme Carstensen – som fikk sin hevn da han selv fikk kaperbrev sju år senere.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi får Risør kinos og Mindalen Barnehjems historier, og vi får høre om flere enkeltmennesker som levde på 1900-tallet.

Jeg er gammel nok til å huske «John Dillingæ», byoriginalen og fylliken som var med på å fargelegge og prege Risør til han døde i 1976. Moro å få vite litt mer om ham!

Vi får et glimt inn i en mormors begravelse i 1954, mens den begravelsesvogna som nå er en del av Aust-Agder kulturhistoriske samlinger, ennå var i bruk.

Kvinner kommer fram

Det er mye mer i boka, og jeg kan ikke engang påstå at jeg har pekt på det meste interessante. For som sagt, her er det mye snadder, skrevet av mange kompetente folk, og noe for enhver smak.

Boka har mange bilder og illustrasjoner. Blant annet er det avfotografert et gulnet dokument fra 1941, som forteller om et legat som ble opprettet etter fru Thora Arndts død. Pengene skulle gå til «Opklædning av Mindalen Barnehjems barn til jul».

Det er lett å legge merke til at kvinner etter hvert kommer fram fra historiens støv og glemsel. Kanskje henger det sammen med at det er to kvinner, søstrene Kirsten og Ingunn Hellerdal, som har vært redaktører for boka.