INNVANDRERE: Fortsatt finnes spor etter verftsvirksomheten på Fevik. Mange verftsarbeidere kom fra Bergen, og området de bosatte seg i fikk navnet Lille Bergen. Foto: Kuben

Her er spor etter 1800-tallets arbeidsinnvandring

I overgangen fra tre- til jernskuter, måtte direktør Hansen skaffe så mange arbeidsinnvandrere til Fevik at det satte varige spor. Men de digre verftene forsvant igjen.

På slutten av 1800-tallet var det krise blant skipsverftene på Sørlandet. Konkurransen fra jern- og stålskip førte til vanskelige tider for de tradisjonelle skipsverftene som bygde skuter av tre. Men noen så muligheter i den nye tid.

Den 28. januar 1890 ble Fevigs Jernskibsbyggeri stiftet på Fevik ved Grimstad. Initiativtakerne var overrettssakfører Carl Anton Boe og skipsrederne Jacob Boe og Peder Pedersen. Formålet var å drive med nybygging og reparasjon av jernskip samt reparasjon av treskip.

Forsøk på omstilling

Verftet ble anlagt i et distrikt som i flere tiår hadde vært landets ledende i forhold til bygging av seilskip i tre. Fra 1871 til 1875 ble det bygget over 250 skuter langs kysten av Nedenes, men deretter gikk det brått nedover.

Både i Grimstad og på Fevik ble det satset på bygging av skip i jern og stål. I Grimstad skulle forsøket bli kortvarig. Hasseldalens Jernskibsbyggeri holdt det gående i knapt fire år. På Fevik gikk det adskillig bedre, men selve oppstarten gikk ikke helt som planlagt.

STOR BEDRIFT: Fevigs Jernskibsbyggeri en kald vinterdag. Selskapet ble stiftet 28. januar 1890 og på det meste engasjerte verftet rundt 400 mann. Foto: Kuben

En vanskelig start

På sensommeren i 1890 ble det nye skipsverftet ferdigstilt og på samme tid fikk verftet inn sin første bestilling. Den kom fra Carl Bech i Tvedestrand, som kontraherte jernbarken «Odd». Produksjon av skip av jern og stål var imidlertid adskillig mer kostbart enn bygging av de tradisjonelle treskutene.

Mens treskutene hovedsakelig fikk sitt trevirke fra skogene i Agder, krevde bygging av de nye skipene import av jern og stål, sterkere kraner, spant- og plateovner og ikke minst et verkstedanlegg med moderne maskiner. På Fevik ble det fort klart at aksjekapitalen i selskapet var for liten. Redningen ble engelskmannen Robert Scrafton.

Scrafton gikk inn med kapital og var i en periode eneeier av bedriften, inntil han selv fikk økonomiske problemer og hans engasjement i verftet ble overtatt av andre engelske interessenter i et nytt aksjeselskap. Selv om eierinteressene i verftet på Fevik endret seg flere ganger utover på 1890-tallet, var det en mann som ble stående fast ved roret, og det var verftsdirektør Randulf Hansen.

Verftsdirektøren fra Vestlandet

Randulf Hansen (1858-1942) vokste opp i Bergen og utdannet seg som skipsbygger og skipskonstruktør. I 1882 begynte han å jobbe for det nystartede skipsverftet Martens, Olsen & Co i Laksevåg utenfor Bergen, før han i 1890 ble engasjert som driftsstyrer for Fevigs Jernskibsbyggeri.

At det var en bergenser som ble ansatt for å drive et jernskipsverft i Agder var neppe tilfeldig. Vestlandet var tidlig ute med overgangen til jern- og stålskip drevet av damp. I Bergen hadde Norges første dampskip blitt bygget allerede i 1857. Hansen var heller ikke den eneste fra bergensområdet som startet å arbeide på verftet i Fevik.

Lille Bergen på Fevik

I Agder var det mange skipstømmermenn, men det manglet fagarbeidere som kunne jobbe med jern og stål. Hansen hentet derfor mange av arbeiderne til det nye verftet på Fevik fra sin egen fødeby. Mange av arbeiderne kom til å bo samlet rett ved verftet og området kom etter hvert til å gå under navnet Lille Bergen. Men det var ikke bare bergensere som fikk jobb ved verftet. Selv om grunnstammen av fagarbeiderne var fra Bergen, kom flesteparten av verftsarbeidere til å være lokale. På det meste engasjerte verftet rundt 400 mann.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

De første skipene Fevigs Jernskibsbyggeri leverte var seilskip, men etter hvert begynte verftet også å produsere dampskip. Selve dampmaskinen ble imidlertid ikke montert på Fevik. I starten ble skipsskrogene slept til Bergen, men etter 1896 overtok engelske verft og skrogene ble slept av hollandske slepebåter over Nordsjøen. Frem mot 1910 bygde verftet 71 skip.

Nye selskaper overtar

Til tross for god produksjon av skip var det krevende tider. I 1909 gikk Fevigs Jernskibsbyggeri konkurs. Verftsvirksomheten ble overtatt av et nytt selskap ledet av Harald Jensen og navngitt Sørlandets Skibsbyggeri. Jensen var også direktør for Fredrikstad Mekaniske Verksted, og de neste årene kom verftet i Fevik til å levere skipsskrog til Fredrikstad. I 1915 ble direktør Jensen erstattet K.G. Meldahl. Samme år planla verftets tidligere direktør, Randulf Hansen, et nytt skipsverft på Fevik.

AKSJEBREV: Randulf Hansen fra Bergen ble ansatt som direktør ved Fevigs Jernskibsbyggeri, men i 1916 startet han opp sitt eget verft, Randolph Skibsbyggeri. Foto: Kuben

Ved hjelp av både lokale investorer og flere forretningsforbindelser på Østlandet, ønsket Hansen å etablere et moderne skipsverft på vestsiden av Fevikkilen. På nyåret i 1916 ble selskapet formelt etablert som Randolph Skibsbyggeri.

BARE SKROG: Skip under bygging på Fevik. Verftene på Fevik bygget kun skipsskrog. Når skrogene var ferdige, ble de slept til andre steder for montering av dampmaskin. Foto: Kuben

Krig og økte lønninger

I Europa raste første verdenskrig (1914-1918). Krigen førte til et stort behov for nye skip, men den førte også til materialmangel og økte lønninger. Situasjonen ble ikke bedre rett etter krigen. I årsmeldingen for Randolph Skibsbyggeri i 1919 beskrives situasjonen.

«De abnorme forhold i England har vedvarende forsinket staaltilførsler … Skibsbygningen har været drevet saalangt materialerne har rukket … Utgifterne til saavel materialer som arbeidsløn er steget ustanselig og stiger fremdeles.» Bedre ble det ikke når etterkrigskrisen slo inn i 1920. Byggekontrakter ble kansellert og etterspørselen etter nye skip ble kraftig redusert.

Krise og avvikling

Ved Sørlandets Skibsbyggeri stanset arbeidene helt opp på vårparten i 1921 og ved Randolph Skibsbyggeri var arbeidsstokken skrumpet fra rundt 120 mann til om lag 25. I 1923 var det slutt. Maskiner og utstyr fra Sørlandets Skibsbyggeri ble overført til søstervirksomheten i Fredrikstad, mens ved Randolph Skibsbyggeri ble deler solgt på tvangsauksjon.

Produksjonen av jern- og stålskip på Fevik er for lengst et avsluttet kapittel, men på KUBEN i Arendal oppbevares deler denne virksomhetens historie. I samlingen kalt PA-1060, Samling av forretningsarkiv. A-Å ligger det både dokumenter etter Fevigs Jernskibsbyggeri og Randolph Skibsbyggeri. Arkivet er registrert på arkivportalen.no og tilgjengelig på KUBENs lesesal.

AVTRYKK FRA HISTORIEN

KUBEN oppbevarer millioner av dokumenter. Menneskelige avtrykk i form av tekst, tegning, kart og foto.

Hvert avtrykk har en opprinnelse, hvert avtrykk inngår i en større sammenheng og hvert avtrykk har en historie å fortelle.

I samarbeid med KUBEN deler vi her noen av dem.

Se flere avtrykk på www.avtrykk.no

Kilder

Arkiv PA-1060, Samling av forretningsarkiv. A-Å L0108, L0269

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Arkiv PA-2412, Landskaps- og stedsbilder fra Aust-Agder

Sætra, Gustav: Fevik Jernskipsbyggeri. Artikkel i Agderposten 01.04.1989

Worm Muller, Jac. S: Den norske sjøfartshistorie Bind 3. 1927

Kloster, Knut Utstein: Den norske stormakt. 1946

Aktieselskabet Fredrikstad Mek. Verksted. 1870-1970

Norges Sjøfartstidende 01.07.1890, 05.08.1890, 02.12.1890

Norsk Kundgjørelsestidende 09.04.1891

Vestlandske Tidende 15.06.1921

https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Fevik_jernskipsbyggeri besøkt 23.11.2020

https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Randulf_Hansen besøkt 23.11.2020

Artikkelen fortsetter under annonsen.

https://nn.wikipedia.org/wiki/Martens,_Olsen_%26_Co besøkt 20.11.2020

https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Randulf_Hansen besøkt 20.11.2020