Feiret 300-års jubileum for losvesenet

Losvesenet er i år 300 år. Jubileet ble markert på Merdø, som har lange los-tradisjoner.

Det var planlagt et omfattende nett av arrangementer rundt kysten. Dette er nå grunnet koronasituasjonen utsatt til neste år.

Men jubileet ble likevel markert på Merdø nylig.

FRA KAI: Den 115 år gamle losskøyta Immanuel seiler ut fra losbrygga på Merdø Foto: Innsendt

Stiftelsen Immanuel som eier og driver den 115 år gamle losskøyta Immanuel, syntes imidlertid at det ville være fint å gjøre en mindre markering. Vi arrangerte derfor i samarbeid med Kystverket, Kuben, Agder fylke og Hisøy skole, et arrangement for spesielt inviterte deltakere på Merdø med Immanuel og loshavna/ loshytta i sentrum.

Arrangementet er støttet av organisasjonen Kystverkmusea.

Deltakerne ble hentet i Kolbjørnsvik og på Tyholmen i Arendal av L/S Immanuel og den historiske ferja M/F Kolbjørn III.

VELKOMST: Styreleder i Stiftelsen Immanuel, Fredrik Major, ønsker velkommen til Merdø Foto: Innsendt

Tre losbrødre

Fredrik Major, styreformann i Stiftelsen Immanuel, ønsket ved ankomst velkommen til Merdø, orienterte om dagens program og fortalte kort om losskøyta Immanuel:

«En lodsbaad til lodserne i Lyngør – 25 fod i kjølen. Pris kr 1.700 …»

Sitatet er hentet fra ordreboken til båtbygger Nils Eriksen i Narviken ved Søndeled og viser siste ordrenummer i året 1905, fra de tre losbrødrene Jensen på Lyngør, Johan, Nils og Jens. Skøyta fikk navnet Immanuel – «Gud med oss».

I Søndeled var Eriksen blant de første kravellbyggeriene og er kjent for å ha videreutviklet Barmenbåtene. Han tok det beste fra flere båttyper, Hvalerskøytenes seilegenskaper og Arendalskøytenes sjødyktighet og kombinerte dette i båttypen som i dag er kjent som Risørskøyta.

Bygde 200 skøyter

Linjene fra denne kan vi også finne igjen i flere av Colin Archers skøyter. Nils Eriksen skal ha bygd mer enn 200 skøyter i sin tid, men mest kjent var han for de over 80 losbåtene han bygde.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Losen seilte på Immanuels tid «regatta» for å vinne jobben og det faktum at Nilsens båter ble brukt langs hele kysten fra Stavanger til svenskekysten, viser at han var en ener som konstruktør.

Immanuel var i Lyngør-losenes tjeneste fram til begynnelsen av trettiårene. Etter dette kjøpte kjøpmann og fiskeoppkjøper Ambjørnsen fra Sandøya båten.

TIDLIGERE LOS: Arne Sandvik orienterte om Norsk loshistorie på Merdøs losbrygge. Foto: Innsendt

Hun ble ombygd til brønnbåt under navnet Løwa en tilværelse som varte fram til hun gikk i opplag ca. 1960. Fra denne tid ble skøyta liggende til forfalls og flere initiativ til restaureringsprosjekt strandet på manglende finansiering.

Den en gang så stolte losskøyta ble avertert til salg og daværende Hisøy ungdomsskole kjøpte båten i 1984. Immanuel ble i årene 1984 til 1987 fullrestaurert ved Wilhelm Dannevigs båtbyggeri på Hisøy. Hisøy ungdomsskole hadde da alt et etablert alternativt skole-/arbeidstrenings- opplegg for ungdom i alderen 16-18år og disse ungdommene sto for mye av restaureringsarbeidet. Immanuels hoveddata er: Lengde 38’, Bredde 14’, Seilareal (kutterrigg) 110m2, Maskin 66 hk Yanmar, Deplasement 20 tonn, derav ca. 10 tonn bly, 12 faste køyer, 200 liter diesel, 200 liter vann.

Skoleskip

Immanuel er i dag skoleskip for både Hisøy skole og Sam Eyde vgs. og er sentral for opplæring i sjømannskap og formidling av vår gamle kystkultur til de nye generasjoner.

Eirik Bengtson, lærer ved Hisøy skole, forteller dette om Immanuel-prosjektet:

– Hisøy skole har vært involvert i Immanuel siden båten ble fullrestaurert i et prosjekt skolen organiserte i perioden 1984–1986. I de 34 årene Immanuel har vært knyttet til skolen, har skøyta vært i bruk for elevene både i den generelle undervisningen og i valgfag.

– De aller fleste av skoles elever har vært ute med losskøyta årlig i løpet av skolegangen og Immanuel er i den forstand blitt «en del av skolens identitet» og tidligere elever ved Hisøy skole gir ofte uttrykk for at dette har vært et verdifullt element av skolegangen. Grovt anslått har det i denne perioden vært ca. 100 elever på prosjektet hvert år og om vi da antar at de er ute med båten i snitt 5 ganger pr. år (noen er hver uke, andre bare sporadisk) vil Immanuel ha hatt ca. 16000 elevturer siden ferdigstillingen i 1986.

Elevtur hver mandag

Hisøy skole ungdomsskole bruker nå Immanuel ukentlig. I valgfaget Natur og friluft er 12 elever ute i båt noen timer hver mandag gjennom skoleåret.

Elevene klarer på relativt kort tid å seile, føre og å legge til med båten. Her får elevene et unikt tilbud. På Immanuel får elevene en pause fra teoretisk undervisning, opplever mestring og lærer seg samarbeid. I tillegg er dette en dette en god arena for å lære seg sjøvett, friluftsliv og kystkultur. Faget er populært, men bruken begrenses grunnet Sjøfartsdirektoratets regler.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Fra og med våren 2021 ønsker Hisøy skole å bruke båten hyppigere, og å involvere flere elever. Ambisjonen er i første omgang at alle elevene på ungdomstrinnet, rundt 150, skal få minimum en tur i løpet av skoleløpet. Dette vil da dreie seg om tverrfaglige prosjekter og fagdager.

I tillegg ønsker vi å involvere flere elever i båten. I første omgang dreier dette seg om vedlikehold og oppussing av ulike gjenstander fra båten i faget kunst og håndverk.

Losen forteller

Arne Sandvik, tidligere los fra Kystverket, orienterte om Norsk loshistorie:

– De første bestemmelsene om losvirksomhet stammer også fra Magnus Lagabøters by- og landslover fra slutten av 1200-tallet. Likevel er det først etter den nordiske krig, som herjet tidlig i det attende århundre, at et organisert losvesen vokste fram.

Etter ti år i krigstjeneste i flåten, blant annet under Tordenskjolds ledelse, fikk Gabriel Christiansen aksept for å tufte et selvstendig losvesen i Norge. Den første norske losforordning forelå i 1720.

Til tross for at losvesenet ble organisert i statlig regi, ble ikke betingelsene for de enkelte losene særlig bedret. De konkurrerte om oppdragene – den som ”kapret” innkommende skip først fikk losoppdraget. Slik var losene selv ansvarlig for sin egen inntekt, mens det offentlige fastsatte regler, gebyrer og sertifiserte losene. Farvannskunnskapen ble ervervet gjennom egen erfaring, så vel som overføring innad i familier. Losyrket gikk nemlig ofte i arv ved at sønn fulgte far i tjenesten Slik ble losvirksomheten drevet, uten betydelige endringer fram mot slutten av det nittende århundre.

286 loser i dag

Assosiasjonsånda som bredte seg i landet de siste tiårene på 1800-tallet, nådde også losvesenet. Færderlosenes forening ble stiftet i 1889. Deres fanesak var å revidere losloven, slik at konkurranselosingen ble myket opp ved å innføre losing til felles kasse.

Etter 10 års kamp kom gjennombruddet – felleskasseprinsippet fikk aksept. Dette innebar at losene samarbeidet om vakthold, skøytedrift og delte fortjenesten innad i loskretsen.

Det tok tid før felleslosningen gjorde seg gjeldende over hele landet, men i 1925 var prinsippet innført. Først i 1948 ble Losdirektoratet opprettet, og losene ble statstjenestemenn. Senere tok Staten over eiendomsretten til losbåtene, og offentlige losbåtførere ble ansatt. Ikke før i 1980 fikk losene sin betaling gjennom regulativlønn.

I dag teller loskorpset i Kystverket 286 loser.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

LOSHYTTA: Hilde L. Austarheim ved loshytta på Vestre Valen Foto: Innsendt

Opp til loshytta

Hilde L. Austarheim, konservator på KUBEN og forfatter av boka Merdø – den gamle uthavna og en rekke artikler om Merdø ledet oss opp til loshytta på Vestre Valen og ga der en orientering om loshistorien på Merdø:

– Langs hele kysten var det høyder i landskapet hvor losene holdt utkikk etter skip som trengte los. På Merdø holdt losene utkikk på Østre og Vestre Valen, hvor det også har vært sjømerker. Losene på Merdø vedlikeholdt også et sjømerke på Store Torungen i 1770. Denne varden var sjømerket for innseilingen til Arendal – i tillegg til Tromøy kirke, Hovdefjell, «Tromlingerne oppe i Landet» (Jomåsknutene) og Imåsen.

De to første losene vi kjenner navnet på i farvannet utenfor Arendal, var Mattis Merdø og Elleff Havsøen (1602–1669) i 1630-årene. Etter hvert som skipstrafikken økte på 1500- og 1600-tallet ble det behov for flere loser, og det var på mange måter dette som førte til bosettingen i uthavnene.

I 1661 var Peder Jørgensøn og Niels Anderssøn loser på Merdø. Samme kilde forteller at Peder Jørgensøn og gjestgiveren Gjert Sørensøn var ranet av kapere.

I STEIN: Kompassrosen fra 1654. Foto: Innsendt

Kompassrosen

Kompassroser kjennes fra hele kysten. Kompassrosen på Vestre Valen er delt i 32 deler og den er datert til 1654. Den er nøyaktig lik samtidige skipskompass.

Den er en del av et større felt med flere inskripsjoner – navn, årstall, initialer og et Kristus-monogram. På sørsiden av kompassrosen, er det hogd inn PJSM Det er derfor en nærliggende tolkning at dette bumerket tilhørte Peder Jørgensøn Merdø, som var los her på denne tiden.

Den store nordiske krig (1700–1721) var opptakten til organiseringen av losvesenet. Det var kapteinløytnant Gabriel Christiansen fra Sandøsund i Vestfold som var pådriveren i dette arbeidet etter erfaringene med losenes viktige rolle under krigen. Han utredet situasjonen i loshavnene og behovet for antall loser og ble den første loskapteinen i Det sønnenfjeldske losdistriktet. Losdistriktet ble igjen delt i losoldermannskap.

MALERI: Losoverføring fra L/S Immanuel (losgutten tar skøyta egenhendig hjem) slik maler Ants Lepson har skilfret det. Foto: Innsendt

Merdø losstasjon hørte til det 20. losoldermannskapet, Merdøe og Arendal, som omfattet kysten fra Sømskilen til Alvekilen på utsiden av Tromøy. I øst grenset dette opp til Narrestøe og Dahlskilen Lodsoldermandsskap, og i vest til Hesnes.

Losoldermann i Arendal og Merdø losoldermannskap i 1720 var Peter Green, som bodde på Merdø. I 1732 var losoldermannen Peter Jacobssøn Regevik (ca. 1670-80-1734). Senere losoldermenn var bl.a. Petter Bøeg, havnefogd i Arendal fra 1740, Anders Giødesen (ca. 1715-1773), Christen Jensen Stæhr og Søren Hansen. Søren Hansen skulle få fem generasjoner loser etter seg på Merdø.

Losene i 1721

Den nye organisering krevde at losenes kunnskaper og ferdigheter ble sikret gjennom en prøve, og de måtte avlegge ed når de ble ansatt som «kongelige loser». De måtte ha erfaringen til sjøs, med navigering, med skutenes signalsystemer og sjømerker og kjenne til skjær, grunner og strømmer i et vidt landskap. Losene holdt selv sine små, åpne båter og opplæringen foregikk fra far til sønn. Losguttene seilte losbåten hjem etter at losen hadde entret skipet. De åpne losbåtene ble etter hvert avløst av dekksskuter utover på 1800-tallet.

De 16 losene som var ansatt med kongelig patent i Merdø losoldermannskap i 1721 var:

Peder Gutormsøn, Hans Iversøn, Peder Madtsøn, Giøde Olufsøn, Jens Søfrensøn, Kiøstel Svendsøn, Gunder Svendsøn, Biørn Carlsøn, Aasmund Christensøn, Christen Aslachsøn, Anders Wilkensøn, Søfren Steffensøn, Christen Reyersøn, Hans Søfrensøn, Joen Gjeruldsøn og Hans Aslachsøn. Av disse 16 losene bodde i alle fall 13 av dem på øya Merdø.

Det er disse vi markerer i dag!

MINNER: Bjarne Hiis og Kine Mikkelsen tilbake på sin barndoms trapp på Merdø. Foto: Innsendt

Fem losslekter

I 1832 var det 12 loser her. To bodde på Revesand og én los på henholdsvis Gjessøya, Rægevig, Sandvigen og Brekka på østre Tromøy, resten på Merdø.

På 1800-tallet kan vi følge fem viktige losslekter (i tillegg til flere enkeltloser):

• Jensen-Mikkelsen-losene

• Christen-Pedersen-Sørensen-losene

• Didrichsen-Jacobsen – losene

• Aanonsen-Jensen-Tønnesen-losene

• Rasmussen-Pedersen losene: I 1830 kom Peder Rasmussen fra Torjusholmen

Redningsdåder og ulykker

I 1791 reddet losene på Merdø fregatten Gerner med hundre mann om bord. Den unge losen Jens Taarup Tønnesen d.e. fikk redningsmedalje, og Arendals borgere samlet inn penger til los Søren Hansen, for «ofte udvist Duelighed og Mod til Søefarendes Frælse.»

Mange loser og losgutter ble borte på sjøen under arbeidet sitt. På nyttårsaften 1865 gikk Jens Mikkelsen (1802–1865) ned med to av sine sønner og nabolosen Halvor Olsen.

Uthavnprosjekt

Etter en spasertur videre til museet, holdt Hege Kristin Martinsen fra Agder fylke, Kulturminnevern og kulturturisme en orientering om Uthavnsprosjektet og bygnings/ fartøyvern:

Uthavner i – verdensklasse er et regionalt prosjekt som ble opprettet av fylkestingene i Aust-Agder fylkeskommune og Vest-Agder fylkeskommune i 2016. I dag er dette ikke lenger et prosjekt, men inngår i fylkeskommunens ordinære drift og er forankret gjennom Regionplan Agder.

Prosjektet arbeider for en langsiktig, bærekraftig og helhetlig forvaltning av uthavnene. Den langsiktige målsettingen er at det skal arbeides for at uthavnene skal inn på UNESCOs liste over verdensarv.

Satsingen på uthavnene kan begrunnes med at vi anser uthavnene til å være kulturmiljø av nasjonal og internasjonal betydning, med en historisk betydning som strekker seg langt ut over vår region.

Fremveksten av uthavnene må sees i sammenheng med seilskutetiden i Europa. Strekningen mellom Østersjøen og Nordsjøen var på den tiden en av de viktigste handelsrutene i Nord-Europa og seilskutene holdt seg tett opp mot norskekysten. Seilskutene som passerte her hadde behov for trygge havner ute i leia der de kunne søke ly, få forsyninger og reparere skader.

Dette ga næringsgrunnlag for befolkningen langs kysten, og i flere av uthavnene vokste det fram små samfunn med funksjoner som losstasjon, tollvesen, reparasjonsverft, gjestgiveri og butikk. Uthavnene spilte en svært viktig rolle som nødhavn og forsyningshavn for seilskutene som passerte Agderkysten, og takket være disse stedene har nok mange seilskuter blitt reddet fra forlis og mange sjøfarende har reddet livet.

Næringsgrunnlag forsvant

Med overgangen fra seil- til dampskip og utbyggingen av den maritime infrastrukturen mot slutten av 1800-tallet forsvant imidlertid næringsgrunnlaget i uthavnene.

Noen uthavner greide å omstille seg til nye næringer, mens andre ble gradvis fraflyttet samtidig som offentlige funksjoner som skyss, skole, losvesen og post ble lagt ned. En konsekvens av fraflyttingen er at mange uthavnene er godt bevart.

I dag har uthavnene primært en funksjon som fritidssamfunn, og det er kun noen få uthavner som har fast bosetting gjennom hele året. Den nye bruken setter kulturmiljøet under press på en ny måte. Aktuelle problemstillinger i uthavnene kan være at kulturminneverdier går tapt ved at autentiske bygningsdeler og materiale byttes ut, eldre hus rives og ved at det oppføres nybygg i uthavnen eller i randsonen. Gjengroing av kulturlandskapet er en annen utfordring knyttet til ny bruk av uthavnene.

Gjennom prosjektet Uthavner i verdensklasse skal det arbeides for å sikre uthavnene en langsiktig og helhetlig forvaltning, slik at de også i fremtiden kan bestå som verdifulle kulturmiljø.

Prosjektet har en tverrfaglig tilnærming og tiltak er rettet mot både forvaltningen, huseiere, håndverkere med flere.

Prosjektet har også mål om å få ny kunnskap om uthavnene – både om historien, kulturmiljøene og om hvordan de på lang sikt kan forvaltes på en god måte. Som eksempel på hva som skjer i prosjektet kan følgende nevnes:

– Gjennom et samarbeid med kommunene arbeides det for å få nye og oppdaterte reguleringsplaner som gir tydelige rammer for bruk og vern i uthavnene. Tre kommuner er i gang med å regulere sine uthavner, og det arbeides for å sikre disse gode, og til en viss grad likelydende, bestemmelser. Vi arbeider med å lage en veileder og en eksempelsamling.

Uthavner som besøksmål

Vi har også gjennomført en landskapsanalyse og en analyse over uthavnene som besøksmål.

Dette er tema som vi håper er relevante for kommunene og til hjelp for dem i deres arbeid på å ta vare på uthavnene.

Huseiere er viktig medspillere når vi skal ta vare på uthavnene. Vi arbeider derfor med å spre informasjon om uthavnene, om bevaring av kulturmiljøene og om ulike tilskuddsordninger med mer. I juni 2019 arrangerer vi kurs for huseiere i seks uthavner.

I BRØNN: Hege Kristin Martinsen i Immanuels styrebrønn. Foto: Innsendt

Vi har også et samarbeid med kulturminnefondet, og i årene som har vært har søknader fra uthavnene blitt prioritert.

Uthavnene har et stort potensial for regional verdiskapning og vi har i tre år fått verdiskapningsmidler fra Riksantikvaren. Første året gjennomførte vi en kartlegging av infrastrukturen i fire uthavner og vurderte tiltak for å sikre uthavnene en mer bærekraftig besøksforvaltning. I 2018 og 2019 har vi et større prosjekt som har arbeider vi sammen med sammen med både reiselivsklyngen USUS, Sørlandet kunstmuseum, Norsk maritimt museum med flere om å skape gode opplevelser i uthavnene.

Vi arbeider sammen med næringsaktør og frivillige foreninger med flere i uthavnene Lyngør og Ny-Hellesund og ved å hjelpe dem til å styrke sine konsept / opplevelser, samtidig som vi arbeider med informasjonen om uthavnene (digitalt og på stedet), ønsker vi å bidra til lokal verdiskapning.

Opplevelser for alle er tittelen på et forskningsprosjekt som handler om å tilrettelegge reiselivet for personer med ulike funksjonsnedsettelser. Prosjektet ledes av Nordlandsforskning og består av mange samarbeidspartnere. Vest-Agder fylkeskommune og reiselivsklyngen USUS har ansvaret for gjennomføringen av en pilot knyttet til kulturopplevelser, og har derfor valgt å se på hvordan opplevelsen av uthavnen Ny-Hellesund kan styrkes for personer med syns- og hørselsnedsettelser. I prosjektet ligger det noen midler til fysisk tilrettelegging.

Fylkeskommunen har over flere år hatt et samarbeid med Nasjonalmuseet i København om dendrokronologisk undersøkelser av tømmer. Dette er en teknikk som gjør det mulig å tidfeste alderen på tømmer. Vi forsøker å prioritere bygninger i uthavnene, slik at vi kan få mer kunnskap om bygningene her. Nå er det noen hus på Merdø som skal tas prøve av, noe vi synes er svært spennende.

Bygningsvern

Fylkeskommunen har ansvar for forvaltningen av fredede kulturminner og kulturmiljøer.

Fylkeskommunen skal også se til at hensynet til verneverdige kulturminner fra nyere tid blir ivaretatt i forbindelse med arealplaner, byggesaker og andre tiltak som tenkes gjennomført i kommunene.

Vi har også en rolle som veiledere, og har tre regionale senter som i stor grad skal ivareta denne funksjonen. Det arrangeres kurs med jevne mellomrom.

FARVEL: Immanuel og Kolbjørn før avgang fra Merdø. Foto: Innsendt

Fartøyvern

Vi skal gradvis overta et større ansvar for fartøyvern. Vi har lenge har ansvar for tilskudd, men vi fremover også få et større forvaltningsansvar. Dette skal primært ligge i Risør og det er ansatt en person som starter i stillingen i oktober.

I fartøyvernet har Agder fylke sammen med Kulturminnefondet støttet de pågående restaureringsarbeidene for L/S Immanuel.

Siste post på programmet var demonstrasjon av losens avgang fra Merdø med L/S Immanuel for seil og demonstrasjonsseilas inn mot Arendal.

Artikkelen er innsendt av Fredrik Major, som har publisert den på sideblikk.agderposten.no – der du kan se flere bilder.