Marit og Hans Olaf Aanensen har bygget opp museum med aluminium på Hisøy. Denne helgen holder de for første gang åpent hus. – Et stort skritt for oss – og forhåpentligvis et lite skritt for menneskeheten, sier de blidt.
Marit og Hans Olaf Aanensen har bygget opp museum med aluminium på Hisøy. Denne helgen holder de for første gang åpent hus. – Et stort skritt for oss – og forhåpentligvis et lite skritt for menneskeheten, sier de blidt. Foto: Irene Hegge Guttormsen

Aluminium – en redningsaksjon: – Det er noe med klangen og vekten

Ekteparet ønsket seg en aktiv pensjonisttid og begynte redningsaksjon av aluminiumsting. Da huset ble for fullt, bygde de museum.

Marit (69) og Hans Olaf (74) Aanensen på Hisøy har 3.000 gjenstander av aluminium utstilt i hyller, på benker og bord i deres aluminiumsmuseum på Willumstad.

Aluminiumsvarer fikk dårlig rykte for 50 år siden og tingene forsvinner.

Slips- og buksepressestrykejern er blant de mest kuriøse tingene.

Men her er også mengder av kjeler, gryter, bestikk, kjøkkenredskaper, turutstyr, leker, kakeformer, fat, kopper, tallerkener, eggdelere og mye, mye mer. I Norge ble slike ting produsert fra 1912 til 1975.

Startet med noen øser

Marit har bakgrunn som lærer innen kunst og håndverksfag, mens Hans Olaf er arkitekt.

Oppfinnsomme svenske patenter for elektriske slips- og buksepress-strykejern. Antakelig fra 1950–60 årene.
Oppfinnsomme svenske patenter for elektriske slips- og buksepress-strykejern. Antakelig fra 1950–60 årene. Foto: Privat
Marit og Hans Olaf Aanensen har åpnet museum med aluminium på Hisøy. Her et glimt av hjørnet med kaffekjeler.
Marit og Hans Olaf Aanensen har åpnet museum med aluminium på Hisøy. Her et glimt av hjørnet med kaffekjeler. Foto: Irene Hegge Guttormsen
Koøyet er også av aluminium - og har vært på en aluminiumsbåt.
Koøyet er også av aluminium - og har vært på en aluminiumsbåt. Foto: Irene Hegge Guttormsen
I verdensutstillingen ser vi her fargerike beger og mugger fra Hellas. Rødoransj = rødvin, de største til en kilo (!) vin. Gul = hvitvin. Blå = uozo. Sølvhvit = melk.
I verdensutstillingen ser vi her fargerike beger og mugger fra Hellas. Rødoransj = rødvin, de største til en kilo (!) vin. Gul = hvitvin. Blå = uozo. Sølvhvit = melk. Foto: Irene Hegge Guttormsen
Her kan besøkende se og se – og også finne ting de, eller kanskje eldre i familien, har brukt. Det blir ofte gode samtaler og mye mimring rundt enkelte ting.
Her kan besøkende se og se – og også finne ting de, eller kanskje eldre i familien, har brukt. Det blir ofte gode samtaler og mye mimring rundt enkelte ting. Foto: Irene Hegge Guttormsen
De som hadde kun ei kokeplate, kunne endelig koke tre ting samtidig.
De som hadde kun ei kokeplate, kunne endelig koke tre ting samtidig. Foto: Irene Hegge Guttormsen
Marit Aanensen ved noen av de små leketingene. Et par av koppene som er utstilt, brukte hun selv som barn.
Marit Aanensen ved noen av de små leketingene. Et par av koppene som er utstilt, brukte hun selv som barn. Foto: Irene Hegge Guttormsen
Ekteparet samlet og samlet. Til slutt var huset overfylt, og da valgte de å bygge museum nederst på tomta si.
Ekteparet samlet og samlet. Til slutt var huset overfylt, og da valgte de å bygge museum nederst på tomta si. Foto: Privat
Denne gass-lekekomfyren kan brukes. Bak står emballasjer som samlerne har begynte å interessere seg stadig mer for.
Denne gass-lekekomfyren kan brukes. Bak står emballasjer som samlerne har begynte å interessere seg stadig mer for. Foto: Irene Hegge Guttormsen
Emalox sine glassemaljerte ting ble solgt hos gullsmeder.
Emalox sine glassemaljerte ting ble solgt hos gullsmeder. Foto: Irene Hegge Guttormsen
Nybygget i blått rommer mye av samlingen, mens resten er å se i bygget til høyre. Ute kan man kose seg.
Nybygget i blått rommer mye av samlingen, mens resten er å se i bygget til høyre. Ute kan man kose seg. Foto: Privat
Marit og Hans Olaf Aanensen har åpnet museum med aluminium på Hisøy.
Marit og Hans Olaf Aanensen har åpnet museum med aluminium på Hisøy. Foto: Privat
Marit Aanensen ønsket seg et blått utebord der hun kunne henge alu-redskaper. Dermed var samlingen i gang.
Marit Aanensen ønsket seg et blått utebord der hun kunne henge alu-redskaper. Dermed var samlingen i gang. Foto: Irene Hegge Guttormsen
Museumsbestyrer Aanonsen henger opp hyller.
Museumsbestyrer Aanonsen henger opp hyller. Foto: Privat
Hans Olaf Aanensen har laget og malt 200 hyller.
Hans Olaf Aanensen har laget og malt 200 hyller. Foto: Irene Hegge Guttormsen
Slike skuffseksjoner var standard i mange hus – her i aluminium.
Slike skuffseksjoner var standard i mange hus – her i aluminium. Foto: Privat
Marit og Hans Olaf Aanensen i deler av samlingen sin. Mye arbeid ligger bak utstilling av 3.000 gjenstander.
Marit og Hans Olaf Aanensen i deler av samlingen sin. Mye arbeid ligger bak utstilling av 3.000 gjenstander.
Marit Aanensen med en brøkdel av alle tingene som paret bar ned fra boligen sin og inn døra i bakgrunnen som er tilpasset kortenden på en banankasse.
Marit Aanensen med en brøkdel av alle tingene som paret bar ned fra boligen sin og inn døra i bakgrunnen som er tilpasset kortenden på en banankasse. Foto: Privat
Dunker og kjøkkenredskaper.
Dunker og kjøkkenredskaper. Foto: Irene Hegge Guttormsen

{{imageLeft}}{{imageLeft}}

Han er også leder for Arendal bymuseum der begge bidrar ivrig. Begge har interesse for estetikk og kreative hobbyer.

Det hele startet med at hun ønsket at han skulle snekre en bordplate på et gammelt understell fra en Singer-symaskin.

Hun hadde sett et vakkert syn i en bok – nemlig grålig aluminium mot blå panel.

Dermed ville hun henge noen aluminiums-øser på enden av bordet som skulle stå ute på terrassen der de gjerne samler venner og familie til hyggelige samvær.

Ønsket et livsstilsprosjekt

Men historien bak museet er litt mer enn «bare» samlerglede.

Hans Olaf forteller:

– Da vi startet å samle rundt 2006, var vi 55 og 60 år gamle. Pensjonsalderen rykket stadig nærmere. Spesielt jeg hadde en intens motvilje mot å krysse den grensen.

– Da jeg var godt passert 62 og på busstur i London, fikk jeg tilbud om honnørbillett fra damen i luken. Jeg takket selvfølgelig nei!

– Dagen etter skulle vi på museum. Her snek jeg meg inn til full pris, forteller han.

De ble oppmerksomme på at både kroppen og hjernen måtte trimmes og holdes ved like.

– Fysisk trening og hjernetrim var uatskillelig nødvendig. Hvis helsa ellers holdt, var vi på utkikk etter et livsstilsprosjekt, sier de.

Oppfinnsomme svenske patenter for elektriske slips- og buksepress-strykejern. Antakelig fra 1950–60 årene.
Oppfinnsomme svenske patenter for elektriske slips- og buksepress-strykejern. Antakelig fra 1950–60 årene. Foto: Privat

Nøtteknekkere og vinopptrekkere

For å bygge en bru fra aktivt yrkesliv til aktiv pensjonisttilværelse, lette de etter spennende samlermuligheter.

De var blant annet innom vinopptrekkere og nøtteknekkere og opparbeidet betydelige samlinger.

– Men vi så at for å få tak i riktig gamle objekter, steg prisene mot flerfoldige tusenlapper. Det var tydeligvis mange velstående samlere «der ute».

– Da Marit oppdaget aluminium som et vakkert metall med spennende produkter, og jeg koblet meg inn på industrihistorie og mystiske stempler, fant vi en nisje som ingen tilsynelatende brydde seg om, sier Hans Olaf.

Mye gøy svensk

– Vi reiser mye rundt på loppemarkeder. Gjerne i Sverige. Svensk industri holdt produksjonen ved like under krigen uten stopp, mens det var full stopp i Norge.

Her gikk aluminium til flyproduksjon og militært utstyr.

– Det er mange små Petter Smart-fabrikker i Sverige. Svenskene hadde mange artige løsninger på hverdagens behov, sier de.

Marit og Hans Olaf Aanensen har åpnet museum med aluminium på Hisøy. Her et glimt av hjørnet med kaffekjeler.
Marit og Hans Olaf Aanensen har åpnet museum med aluminium på Hisøy. Her et glimt av hjørnet med kaffekjeler. Foto: Irene Hegge Guttormsen

Fant mye mer før

Når de legger ut på tur, sier de at de drar på «innkjøpsreise». Det kan fort bli 50 loppis på en uke hos søta bror.

{{imageLeft}}{{imageLeft}}

Før kom de hjem med bilen full.

– Men nå er det lite å finne. Er vi heldig, finner vi kanskje nok til å fylle en pose, eller to.

– Siden aluminiumsvareproduksjonen sluttet brått i 1975, er disse gjenstandene nå i ferd med å forsvinne fra jordens overflate.

– De kastes, eller i beste fall, smeltes om til metall.

– Dermed ble livsstilsprosjektet også en «redningsaksjon». Vi merker allerede etter 15 års samlervirksomhet at det minker betydelig, sier paret mens vi går rundt i samlingen.

Det er lett å bli nostalgisk – det er alltid en ting her og der som fremkaller minner fra barndom, hyttetur og bestemors kjøkken.

Skattejakt

Det har blitt utallige reiser i langsomt tempo.

Stadig på utkikk etter små skilt i veikanten: Antikk, eller Loppis til salgs.

Og bruktbutikker som dukker opp i enhver by, hjemme eller utenlands, der særlig Sverige og Holland har vært viktige kilder.

– Skattejakten har sin egen spenning. Ting som for andre er verdiløse, kan for samleren være unike. Enten av alder, eller kanskje av sjeldenhet. Et par ganger har vi funnet en gjenstand som det kanskje bare finnes ett eksemplar igjen av.

Noen ting de finner, setter de høyere enn andre.

– Som da vi fant denne, sier de og viser fram en såpekopp til å henge over vasken.

– Den har vekt som papp. Kanskje fra 1920-åra. Kjenn så lett den er! Den alene er verd turen!

Å leve blant sin samling

I flere år samlet de skattene i boligen sin. Men etter noen år var huset fullt av stabler med løse gjenstander, samt 120 fulle kasser.

De stilte seg selv tre spørsmål:

– Har vi bruk for enda et hus? – Nei.

– Har vi glede av å bygge opp et museum for samlingen? – Ja.

– Kan vi håpe at det forlenger livskvaliteten, hvis helsa ellers holder? – Ja.

Da var svar avgitt, og de startet å bygge i 2013.

Nedenfor boligen hadde de allerede garasje og verksted. Loftet her ble starten på museet.

Koøyet er også av aluminium - og har vært på en aluminiumsbåt.
Koøyet er også av aluminium - og har vært på en aluminiumsbåt. Foto: Irene Hegge Guttormsen

Banankassedør

Arkitekten satte i gang og tegnet et tilbygg der samlingen nå er på plass.

Mye har han også laget og bygget selv – som de 200 hyllene som er spesialtilpasset, grunnet og malt tre strøk i verkstedet hans.

Han har også laget dører og vinduer selv – den ene er akkurat bred nok for en banankasse. 120 av disse skulle bæres ned trappen fra boligen og inn den smale døra!

Si aldri til deg selv: «Nå er det for sent». Det er aldri for sent, så lenge helsa holder

Verdensutstillingen

3.000 gjenstander er utstilt i museet i dag. I tillegg har de massevis på lager.

I et rom har de en temautstilling med aluminiumsvarer fra 23 norske fabrikker – blant annet de fire store som var Høyang, Triangel, Halden og Ilovan.

Ved siden av finner vi den såkalte «verdensutstillingen» der ting fra Kina, USA, Portugal, Hellas, Nepal og 17 andre land er å se.

Paret har feriehus i Hellas og elsker de gamle aluminiumstingene som tidligere ble brukt på restauranter der.

Da kunne man kjøpe en kilo (!) rødvin i store, rød-elokserte mugger, hvitvin i gule, brennevinet uozo i blått beger, mens melken ble servert i hvite mugger.

Det er fargerikt også i enden av disse hyllene for der har de utstilt ting som har litt verdi blant samlere, nemlig Emalox-fabrikkens fargerike, glassemaljerte skåler, askebegre og boller som ble solgt i gullsmedforretninger.

{{imageLeft}}{{imageLeft}}

Lekekomfyrer

Inne i det luftige nybygget er det et fiskehjørne med ovale fiskegryter, fiskespader, aspikformer, og til og med et koøye i aluminium.

Her er glasskap med de skjønneste, små lekekomfyrer – og masse kopper, bestikk og andre leketing, inkludert noen småting museumsbestyrerne selv lekte med som barn

– Lekekomfyrene ble mest brukt av overklassebarn i land som Sverige og Tyskland. De små komfyrene i støpejern kunne også være modeller som omreisende selgere hadde med seg – så de er dermed tro kopi av originalen.

Skitupp og truger

Ekstra skitupper var vanlig før, nå brekker ikke skiene så lett og det er få som tar med reserveskitupp i sekken, men skitupper og alu-truger henger selvfølgelig på veggen i museet.

Dukkevogna som er blikkfang for dem som titter opp mot vinduet ved ankomst, fikk innpass i samlingen fordi den har alu-skjermer.

Trekantgryter

I tillegg til selve gjenstandene, forteller museet mye historie. For eksempel om gryter og kaffekjeler som fikk ny fasong da jernkomfyrene med ringer og flammer ble erstattet av elektriske komfyrer.

{{imageLeft}}

Paret har for øvrig en av de eldste magasinkomfyrene som ble laget i Arendal, en Sørlandskomfyr fra 1918 som skal inn i utstillingen etter hvert. Det må fire mann til å bære den.

De gamle magasinkomfyrene hadde bare to, eller tre plater. Til en stor familie skulle det kokes i mange gryter. Løsningen ble de trekantede trillinggrytene, der tre gryter fikk plass på samme plate.

Vørterkaka

Kaffekjeler er det cirka 250 av her. Rundt 1955 overtok stålkjeler mye av kaffekokingen, men så svarte aluminiumsfabrikkene med å produsere elokserte kjeler – i rosa, blått og rødt og da tok salget seg opp igjen.

Den norske designkjelen som kom omkring 1955, ble kalt «vørterkaka» – og skulle man ha det ekstra fint, kjøpte man sukker- og fløtesett i samme farge.

{{imageLeft}}{{imageLeft}}

I 1950-årene kom elektriske traktekjeler på markedet, såkalt Perculatorer. Kokende vanndamp sprutet opp og rant ned gjennom kaffepulveret. Det var rene underholdningen å sitte og se på, minnes Marit.

– Elektriske gryter og ministekeovner med både under- og overvarme fulgte naturlig etter. Slike innretninger var en revolusjon for små kjøkken og hybler

Fikk dårlig rykte

Rundt 1970 fikk aluminium dårlig rykte til matlaging. Noen mente det kunne være giftig å koke mat i slike kjeler. Ifølge Hans Olaf Aanensen er dokumentasjonen mangelfull.

– Det er godt mulig at sure væsker kunne inngå en uheldig forbindelse og skape en kjemisk reaksjon. Dette var også en tid da sur nedbør steg alarmerende. Grytene fikk små svarte fordypninger innvendig, og folk lurte på om de kunne ha fått i seg aluminium.

Plutselig var stål det alle ville ha på kjøkkenet.

I 1975 var det slutt på all produksjon i Norge.

Pølsekokeren

En gammel pølsekoker peker seg ut borti hylla.

{{imageLeft}}

Under OL i Oslo i 1952 og på andre idrettsarrangementer var det mange som gikk rundt og solgte varme pølser fra slike store, firkantede bokser som man hengte rundt nakken. Den er komplet med spritbluss og sennepsglass.

Vi ser også flere høye former for isbomber og puddinger.

– Vi kunne bestille isbombe på meieriet, så hvelvet man isen på et serveringsfat – det var veldig dekorativt, sier Marit.

Eller hjemmelaget is til julaften, som ble laget i en kuldeblanding av snø og salt i ei bøtte utenfor huset.

Emballasjen forteller

Etter hvert har de begynte å interessere seg for original emballasje som også forteller mye historie.

Hans Olaf finner frem et lite pappstykke med dukkebestikk på.

Bak bestikket ser vi tegning av et kjøkken anno 1920.

– Da hadde man kun frittstående kjøkkenmøbler – et benkeskap til oppvaskbalje, et til koking, et høyskap til servise og bestikk. Denne lille pappbiten på 10x10 cm forteller en hel kulturhistorie for meg, sier han.

Ikke magnetisk

– Hvordan kan dere være sikker på at det er aluminium dere finner? Og ikke blikk for eksempel?

– Det er noe med klangen og vekten. Aluminiumsting er alltid lettest, og så er klangen dempet matt.

Vi ser for oss de to der de vandrer rundt på markeder og banker på ting.

– Ja, vi har med magnet også. Aluminium er ikke magnetisk, mens blikk er det. Det kan også skje at visse legeringer lurer oss, men stort etter er det slik, humrer de.

Gamle kaffebokser og tobakksbokser er oftest av aluminium, mens drops- og matbokser er av blikk.

{{imageLeft}}{{imageLeft}}

Mange planer

Pensjonisttilværelsen er blitt aktiv og innholdsrik. Og det slutter ikke her.

– Målet med vårt livsstilsprosjekt er en langsom prosess som aldri skal bli helt ferdig. Når utstillingen i dag, etter 15 år, er noenlunde på plass, står nye delprosjekter for tur. Det kan fotograferes og dokumenteres. Fabrikkhistorien kan kartlegges. Mystiske stempler kan tydes. Vi kan lete etter originalemballasje og reklameskilt, sier de og legger til:

– Si aldri til deg selv: «Nå er det for sent». Det er aldri for sent, så lenge helsa holder.

{{facts}}

-

Aluminium finnes ikke som rent metall i naturen, men utvinnes av flere jordarter, for eksempel bauxitt.

-

Første gang beskrevet av Humphry Davy i 1808. Den danske kjemikeren H.C. Ørsted klarte i 1825 å utvinne aluminium som et hvitt pulver. Rent metall var en sensasjon da det første gang ble framvist på verdensutstillingen i Paris i 1855.

-

Napoleon III serverte sine fornemste gjester på tallerkener av aluminium, som var finere enn gulltallerkener. Det ekstremt lette metallet muliggjorde bygging av de gigantiske luftskipene fra 1880-årene.

-

Fridtjof Nansen utviklet et kokeapparat der aluminiumskjeler ble brukt, for turen over Grønland i 1888. Det fikk raskt navnet Nansen Cooker, og var standard utstyr på alle arktiske ekspedisjoner.

-

Allerede i 1912 startet Christiania Kunst- og Metallstøberi produksjon av kjøkkenutstyr i aluminium. Den første norske spesialfabrikken startet i Bergen i 1916 under varemerke Triangel. Høyang-fabrikken i Holmestrand startet produksjonen i 1920.

-

I 1922 flyttet Christiania Kunststøberi kjøkkenvareavdelingen til Moss, under merkenavnet Ilovan. På aluminiumsmuseet på Willumstad, Hisøy finnes 23 store og små produsenter av kjøkkenvarer.

-

Kilder: Wikipedia og Hans Olaf Aanensen