Onkel Bertin og genitiven på Strømbrua
I den språklige godtebutikken som vi også kaller dialekt, er det mange godbiter å finne for den som leter og har et finstilt øre. Grammatikken er ikke påtrengende korrekt, men det er ikke viktig i det hele tatt. I dag skal vi blant annet se på genitiv og på verb, eller væb som noen sier.
Arendalsgenitiv
Arendalsdialekten har mange fine nyanser og vendinger som er helt unike. Når (ekte) arendalsfolk skal beskrive eiendomsforhold, bruker de den spesielle arendalsgenitiven "ses".
Et eksempel fra skolegården: "Vist ikkje det e hanses - å hvemses e det dåses?" "Det e ein i femte klasses!"
Oversatt betyr dette noe slikt som: "Hvis den ikke er hans, hvem eier den da? Den tilhører en i femte klasse!"
Onkel Bertin
For å få fullt utbytte av den neste historien, må man ha dette språklige fenomen for øret, for å si det på den måten.
Historien er slik: like etter siste verdenskrig var Toffa ute og syklet sammen med sin svoger og sin forlovede. På den tiden var det svært lite biltrafikk. De få bilene man møtte, ble lagt merke til og de ble ofte kommentert. Da følget hadde passert Strømbroa, kjørte en bil forbi i motsatt retning. Toffa kikket interessert på bilen og sa:
"Å men du, det ligna på onkel Bertin!"
Ingen av de andre hadde noe å si til dette, og man syklet videre i taushet.
Denne tausheten varte lenge, og omtrent ved Ormetjern, fem minutter senere, fortsatte Toffa:"- ses bil!"
Verb
Å jabbe betyr å prate på tomgang.
"Fikk dere prata ud, eller?" "Nei, det blei bære no jabb!"
Verbet kjadre betyr akkurat samme.
"Det e fåfædeli som dei kjerringene kan kjadre når dei føstenes kommer i gang!" For sikkerhets skyld tar vi med en oversettelse:
"Det er forferdelig som de damene kan skravle når de først kommer i gang!"
Å væme vil si å være med. Inntil for 50 år siden var det vanlig å bøye dette uttrykket slik: "E væmte pappa te byen i går" eller:
"Å der skulle e ha væmt, men e fikk'kje lov!"
Fenomenet har siden forsvunnet ut av dialekten, kanskje takket være datidens lærere og foreldres utrettelige motstand.
Dialekten hadde ingen høy status i gamle dager.
Vi bøyer noen flere verb på arendalsk:
Å ligge: ligge-liggå-lagg-hær logge
Å gidde: gidde-giddå-gadd-hær godde
Å sitte: sidde-siddå-sadd-hær sodde
Å strikke: strikke-strikkå-strikka-hær strokke. Å tigge: tigge-tiggå-tagg-hær togge
Lave vil si å lage. "E hær laft den sjøl."
Det bøyes slik: å lave - laver - lafte - hær laft. Jave er å jage: "Mi blei jaft." Jave bøyes altså som lave, se ovenfor.
I denne sammenheng må vi ta med hvordan verbet å sove bøyes: "Mi leida oss mest fådæva uden å finne han, men så hadde han bære logge å såft i heia!"
Den
Han eller hun. Brukes spesielt av frolendinger, som en slags understrekning. Det skal derfor sies med trykk:
"Den e vittig!"
Som betyr at denne personen er spesielt morsom og slagferdig.
En liten jente fra Froland hadde flyttet til Arendal og begynte i andre klasse på Byen skole.
Dette var selvsagt en brutal overgang for et følsomt barn, og den lille lukket seg inne bak en kompakt mur av taushet. Den snille læreren syntes synd på jenta og inviterte henne hjem for om mulig å få henne til å tine opp litt.
Men det så ikke lovende ut, hun bare satt helt stille og kikket tomt ut i rommet.
Lærerens kone var dansk, og dansker er jo ikke akkurat kjent for å være noe stillfarende folkeferd.
Da denne fruen skulle ned i kjelleren for å hente noe, var det med en slik fart og et slikt rabalder at det ga gjenlyd i hele huset.
Da blir det med ett liv i barneøynene, og den lille utbryter begeistret: "Åh, den løbå fårt i trappene, du!!"
Etter dette var tausheten som blåst bort, og hun fikk et godt liv i byen.
