Her handlet helfiff og halvfiff
Dette var en forretning med miljø og stil. Lubba leide selveste Rådhuset for å holde fest for sine kjære kunder, og han hadde eget kundelotteri til tre kroner loddet. Ikke så rart at denne særpregete forretningsmannen hadde en trofast kundekrets.
Selv om Lubba var en fargeklatt, var han også en ekte kremmer. På den tiden var det ikke lov å selge tobakk om kvelden. Så om kveldene stilte han seg opp utenfor butikken med en høy, hvit hatt på hodet og solgte varme pølser. Han hadde laget et hull i butikkveggen hvor han elegant fisket fram sigaretter og preventiver til kunder i nød og trengsel.
Helfiff og halvfiff
I gamle dager var det slik at hvilke butikker man handlet i, viste hvor man sto sosialt. Helfiffen handlet her og halvfiffen der og så videre, å bli sett i den riktige butikken var viktig. Det er det stort sett slutt med, nå handler alle på Rema og Rimi og slike steder.
En eldre arendalsherre likte ikke dette med de moderne billigbutikkene, og ga uttrykk for det på følgende måte:
– Jei begriber ikke åffer de skal selge det billig hvis det er ålreit!
Brakt hjem
- På femtitallet var det vanlig å få brakt varene hjem med bud.
I en av byens finere kolonialforretninger var de mye plaget av en av byens finere fruer som skulle ha hver minste ting brakt hjem med visergutt. En dag da hun etter mye om og men hadde bestemt seg for å gå til innkjøp av en liten pose rosiner, ba hun selvfølgelig om å få brakt den hjem.
Ekspeditøren kunne ikke dy seg og svarte høflig:
– Beklager, frue!
Det lar seg nok dessverre ikke gjøre.
Visergutten er opptatt, han er for øyeblikket på Fevik med en appelsin!
I den samme butikken på Torvet hadde kjøpmannen nettopp fått en ny ladning fisk, blant annet torsk og lange. I den anledning hang han opp et stort skilt med prangende bokstaver i butikkvinduet. Denne plakaten vakte stor jubel, spesielt blant byens damer.
Der kunne man lese: PRØV MIN SPRENGTE LANGE!
Eksens og maling
Fargehandlere var det flere av i sentrum. Dette var hederskronte butikker med tilhørende dynastier av kjøpmenn. Essens er en ingrediens til å smaksette sprit. En dag like før krigen sto en staut landsens ungdom foran disken i Tønseths fargehandel på Torvet. Han hadde selvfølgelig sixpencen kjekt oppkneppet og åpen frakk.
– E ska ha eksens, sa han da det ble hans tur.
– Essens, spurte ekspeditøren.
– Ja, såntå te å blanne opp me brennevin.
– Ja, men hva slags, ville ekspeditøren vite.
– Å – e det fåsjill på dei?
Godt kjøtt
Fru Dedekam var dansk og tilhørte byens absolutte helfiff. Hun snakket høyt og skjærende og med dansk uttale. Inne hos slakter Fredriksen var det helt stille blant kundene mens den store fru Dedekam skulle gjøre sine innkjøp.
– Jei skal ha et halft kilo kød, forlangte hun.
Slakteren smilte og svarte at:
– Beklager frue, det hær mikje – den sjerer mi vekk!
Business
- En forretningsdrivende i Arendal hadde mistet sin svigermor. Han hadde et ytterst anstrengt forhold til denne damen. Dagen hun skulle begraves holdt han likevel butikken sin åpen. Et medlem av Handelsstanden som hadde stilt i begravelsen, antydet forsiktig overfor sin kollega:
– E så dækkje`i begravelsen te din svigermor.
– Nei, du vet åssen e det ikkje – business before pleasure!
Til slutt tar vi med historien om en av byens finere herrer som hver dag var innom sin lokale kolonialbutikk. Der sto han sammen med likesinnede og drakk øl bak et diskré forheng. Seansen ble hver dag avsluttet med følgende beskjed til kjøpmannen:
– Sett ikke øl på regningen, min kone liger det ikke. Sett frukt!
