Bydelskriger i Arendal

Vi skal i dag se nærmere på et fenomen som mange vil huske. Det er de såkalte bydelskrigene som oppstod tidlig i femtiåra. Mye tyder på at dette var et utbredt fenomen i Arendal.

Hoppalong Cassidy

Bakgrunnen og hvor ideen kom fra er hyllet inn i et historisk mørke, og man kan bare spekulere. I samtale med veteraner peker de fleste på at det var mange unger overalt, de var henvist til å leke ute og det var mørkt og spennende uten gatelys. Pluss at mange av de områdene som nå er bebygd, den gang var innbydende villmark for fantasifulle og spenningssøkende gutter i alle aldre. En må heller ikke glemme hvor sterkt cowboyer og indianere sto på denne tida. Det er sikkert at inspirasjonen også kom fra Hoppalong Cassidy, Yukan, Miki, og Wild West - både blader og filmer.

Det var gjerne slik at naboområder kriget mot hverandre, etter avtale. For eksempel Strømsbu mot Myrene, eller Myrene mot Gårdalen. Det kunne også være slik at Strømsbu i en krig kunne få støtte fra Kloppene. Slike taktiske allianser krevde utstrakt diplomatisk virksomhet. Det ble også utkjempet flere sjøslag, blant annet mellom Strømsbuneset og Hisøya.

Kveldsmat

Kamphandlingene foregikk gjerne på en slagmark i grensesonen mellom de stridende parter. Man brukte slåssing, stokker, sprettert, pil og bue, stein, kongler og ellers alt tilgjengelig av våpenlignende gjenstander. Krigene varte vanligvis i tre-fire dager. Det fungerte slik at de tapre soldatene kom hjem fra skolen, spiste middag, leste lekser, og så gikk man ut på slagmarken og kriget til leggetid og kveldsmat.

Det kunne gå vilt for seg: i en av krigene var det noen som deltok med en hjemmelaget kanon som ble ladet med grus. Dette skal ha vært et særdeles fryktinngytende våpen med en uhørt slagstyrke. Etter at kanonen var gått av, var det hull i alle eikeblad nedigjennom.

"Ta dei skærpeste!"

En gang hadde en bandeleder pønsket ut en grusom felle på toppen av en skråning der han regnet ut at fienden ville passere. Der ble en svær haug med stein ("Ta dei skærpeste!") kamuflert og holdt fast av et tau som skulle kuttes i det rette øyeblikk og overraske fienden totalt. Da alle forberedelser var gjort, la soldatene seg i bakhold.

Ganske riktig - der kom fienden presis hvor han skulle. Den som skulle kutte tauet hadde det svært vanskelig de siste dramatiske sekundene, fordi en iskald bandeleder ga ham ordre om å vente til det helt riktige øyeblikk for å få mest mulig utbytte av den utspekulerte fellen.

Da endelig ordren ble gitt, løsnet steinene og skramlet ned i hodet på de lamslåtte angriperne. Det utspant seg uhyggelige scener med masse gråt og banning. En av våre kilder fra det angripende laget husker den dag i dag disse redselsfulle øyeblikk. Denne blodige hendelsen skjedde i en krig mellom Strømsbu og Myrene, og den lumske fellen var på toppen av Fjellveien.

Psykologi

Noen av disse bydelsbandene hadde utvilsomt både dyktige og utspekulerte ledere. Gode taktikere fantes også, med utstrakt evne til bruke overraskende og psykologiske innslag for å skaffe seg overtak. Som for eksempel Lange-Nils fra Strømsbuveien. Hans vanvittige utseende og oppsperret munn som utstøtte ville og avsindige brøl og snerr, kunne skremme de mest forherdede og barske motstandere. Den samme Lange-Nils var også en ivrig sigarettrøker, alltid på hvileløs jakt etter en sigarett.

En gang, i forbindelse med et slag, styrtet han utfor en bratt og høy skråning og ble liggende helt livløs. Hans medkrigere nærmet seg forsiktig det som kanskje var liket av Lange-Nils. "E han dau?" ble det hvisket. Men så kunne man plutselig høre fra den nedstyrtede: "Hær du ein røyg?"