Oliveras komponistdrøm

Stemningen er ganske lett, litt leken, men også litt spent. Tre cellister og en pianist øver i bakrommet, pianisten vel å merke lydløst. Det kan umulig være samme stykke de øver på, denne lørdags formiddagen.
– Det er ingen lyd, kommenterer Olivera Marinkovic (24).
Likevel spiller hun piano med full innlevelse, og synger litt til.
Fem minutter før Cafékonserten i Arendal kulturhus skal begynne spilles det på fire ulike instrumenter.
Olivera Marinkovic stikker hendene inn i votter for å holde fingrene varme.

Beethoven-sonate

Hun åpner konserten, Marinkovic, sammen med medstudent Nemanja Markovic (24). Han på cello, hun på flygel, med en sonate av Beethoven.
Marinkovic har nå sitt andre år som mastergradsstudent ved Musikkonservatoriet i Kristiansand, men er opprinnelig fra Serbia.
Hun har spilt piano siden hun var åtte år gammel, og drømmer om å jobbe som komponist.
– Jeg foretrekker det fremfor å spille, forklarer hun, og legger til at hun ønsker å jobbe med strykere og sang.

Utfordring

Foran lørdagens konsert, som holdes med andre studenter fra Musikkonservatoriet, er hun spent.
– Vi har ikke så mange muligheter til å spille for et åpent publikum som dette. Utfordringen er å holde på publikum hele tiden, de kan jo gå. Det er ikke som en kveldskonsert, funderer Olivera Marinkovic.
Hun spiller med hele kroppen, selv om det er fingrene som står for lyden. Når hun blar i notene, rekker hun å stryke vekk håret fra øynene. Medstudent Nemanja Markovic spiller for det meste med øynene lukket.

Mye cello

Etter Beethoven-sonaten, blir Markovic og Marinkovic avløst av andre studenter.
Anlaug Seljåsen Stabell (27) spiller også cello. Hun har fått med seg søsteren Marthe Seljåsen Nygård (28), som synger. En engelsk folketone som heter «The Gift», fremfører de. Og Vamps «Kim du nå va?».
En celloduo, Vigdis Trøim (36) på tverrfløyte, en cellokvartett. Før det hele rundes av med Bachs Brandenburg-konsert nummer seks for fem celloer. Da trør også universitetslektor Maja Birkeland til.
– Jeg syns det er koselig å spille med studenter. Det er veldig viktig å ha konserter, og å komme ut der hvor folk er, sier hun etterpå.

– Helsebot

Når cellokvintetten er ferdig med Brandenburg-konserten, roper Signe Oftebro Risdal «Bravo!».
– Dette gir meg så utrolig mye, det er helsebot for legeme og sjel, sier den begeistrede damen.
Hun forteller at hun selv er oppvokst med sang og musikk, og at hun har vært på de aller fleste cafékonsertene i kulturhuset.
– Det er helt eventyrlig. Og så er det flott å følge opp disse unge, sier hun.

Nesten avhengig

Etter konserten er Olivera Marinkovic selv ganske fornøyd.
– Folk fulgte med hele tiden, har hun lagt merke til.
– Det er mer avslappende med denne typen konserter, det roer deg ned, forklarer hun.
Marinkovic øver minimum to til tre timer hver dag. Vanligvis fem eller seks. Mer foran viktige konkurranser. Forklarer at man som musiker nesten blir avhengig av instrumentet.
– Når man er på ferie, eller ikke i nærheten av instrumentet, blir det veldig rart.