Agderposten

Meninger

Verdifullt å eie egen tid

Verdifullt å eie egen tid

Mange av oss føler oss som offer for tiden og andres prioriteringer. Noe av det viktigste for å unngå stress, er opplevelsen av å eie tiden vår selv. Men dette er noe som kan trenes opp.

lørdags- kronikk

Hva er årsaken til at mange av oss til stadighet kommer for sent, tar på oss for mange oppgaver eller på annet vis opplever at tiden ikke strekker til? Svaret er sammensatt. Det handler blant annet om at vi er tidsoptimister, at vi feilvurderer vår egen kapasitet og at vi vil så mye, og vi vil være til hjelp for så mange.

Én faktor utmerker seg i vrimmelen av tidsutfordringer: Noe av det viktigste for å unngå stress, er opplevelsen av å eie tiden selv. Lite er så frustrerende som opplevelsen av å miste kontroll på hvordan vi bruker dagene.

Likevel gjør mange av oss samme tabben, gang på gang. Vi lar andres prioriteringer styre hverdagen vår og tiden vår, uten at vi selv merker at det skjer, før det er for sent.

Hver uke møter jeg mennesker som føler at de er et offer for tiden og for andres prioriteringer, at de ikke klarer å sette grenser. Egne planer og prioriteringer settes på vent, for å etterkomme andres behov og ønsker – på jobb eller privat. Må det virkelig være slik? Må vi gi etter så ofte, og må vi gi dem rundt oss detaljert innsikt i egne planer og prioriteringer? Kan vi litt oftere si at det ikke passer, når noen vil ha en bit av oss?

Visst skal vi hjelpe, og visst skal vi være fleksible. Men kanskje er det nettopp fleksibiliteten som gjør at vi ikke klarer å komme tidsnok til avtaler, ikke klarer å holde ord og holde tiden? Ønsket om å være vennlig og fleksibel, er det jeg kaller misforstått service: Vi mener det godt, men ender med å love mer enn vi klarer å holde.

Det er bare noen få personer eller situasjoner som krever at vi alltid prioriterer dem. Jeg kaller ofte de personene eller situasjonene for «ministrene» våre. Tenk på dem som jobber på Stortinget og som har sett mange ministre komme og gå. Det er staben, de som holder orden på kalender og logistikk for de folkevalgte.

Jeg pleier å spøke med at det er de som jobber i stab som i realiteten styrer landet vårt. For de må foreta tøffe prioriteringer hver eneste dag og hver uke. De må forholde seg til både to og tre av landets ministre, som alle har behov for å bli prioritert, samtidig.

Slik kan vi alle oppleve hverdagen, om det er kolleger, barna våre, syke foreldre eller andre som gir uttrykk for at de trenger vår tilstedeværelse. Med våre mange hatter og roller forholder vi oss til flere personer som vil ha vår hjelp, samtidig.

For noen uker siden spurte en leder og småbarnsmor meg hvordan hun skulle klare å velge, i en slik minister-situasjon. Tre av hennes nærmeste kolleger hadde behov for hennes assistanse, samtidig.

Mitt svar var at ingen av de tre ministrene hennes ville kunne ta valget for henne, fordi ingen av dem hadde forutsetning for å se hele bildet, slik hun hadde. Det er kun hun selv som er den personen som kan ha full oversikt over hvilket press hun opplever i en gitt situasjon.

Selvsagt er det lurt å sparre med kolleger, selvsagt kan vi spørre lederen vår, en god venn eller partneren vår. Men der og da, når det koker som verst, skulle jeg ønske flere våget å rette ryggen sin, vise seg selv integritet og trå til ved å prioritere basert på den de er og den erfaringen de har.

Dessverre er det altfor mange av oss som i stedet forsøker å forklare situasjonen, for å rettferdiggjøre overfor andre at det er ikke vond vilje som stopper oss. Det verste damen kunne gjøre i denne situasjonen, ville være nettopp det: Å forsøke å forklare for to av ministrene hvorfor den tredjes sak måtte prioriteres der og da. Det eneste hun ville oppnådd, var å få de to til å føle seg nedprioritert og dermed stille tvil ved hennes evne til å prioritere.

Vi har dem alle sammen i hverdagen, ministrene våre. De to viktigste ministrene mine er sju og ni år gamle, og de prioriteres høyest. Men, de vi er tettest på, er også dem vi oftest lar det gå utover når vi gir for mange ja og lar andre ta tiden vår.

I fjor høst ringte det på døren min. Jeg hadde jobbet på hjemmekontoret hele dagen, klokken var fem-seks minutter på tre, og jeg sto på farten for å rekke en avtale. Sønnen vår var seks år og fersk førsteklassing – og han hadde lært seg klokken. Vi hadde avtalt at jeg skulle hente ham på SFO, rett oppe i veien, senest klokken tre.

Så ringte det altså på døren, fem minutter før avtalen min. Utenfor sto en av mine kunder, som hadde svippet innom meg på veien, ens ærend for å gi meg blomster og for å snakke om muligheten for et videre samarbeid.

Og der sto jeg. Takknemlig, men med tankene hos seksåringen. Hva gjør vi i en slik situasjon? Vi gir etter, så altfor ofte – uten at dem vi gir etter for, aner hva det går på bekostning av. Vi smiler, serverer kaffe og gir oss tid til dem som ber om tiden vår. Det er hyggelig å være hyggelig.

Det var jo fantastisk at kunden min så sjenerøst kom innom med både blomster og business. Det var bare det at jeg allerede hadde en avtale. Men pytt, en seksåring kan da vente? Hun hadde jo kommet ens ærend med blomster, og det ville da være usympatisk å ikke ta meg tid til henne?

Ti minutter burde jeg da kunne spandere, ti minutter kunne da gutten min vente? Det er bare det at slike situasjoner ikke tar ikke ti minutter, selv om vi gang på gang tror det. Og det er bare det at om jeg prioriterte å bare skulle ta en kaffe med den viktige kunden først, så ville det skjedd igjen og igjen – i lignende og like uventede og viktige situasjoner.

Vi møter mennesker på butikken, vi støter på en nabo, vi får en hastetelefon. Så «skal vi bare». Så våkner vi en dag, og innser at «skal bare» tok både resten av dagen og resten av livet. Dersom vi vil holde på verdiene våre, på hvem vi er, og på hva som er viktig for oss, gjelder det å eie tiden selv.

Frasen «jeg ble avbrutt» er en av våre største unnskyldninger for å bryte avtaler og endre prioriteringer. Avbrutt-frasen indikerer at det var de andre som tok tiden vår, at det er deres ansvar at vi kommer for sent eller ikke dukker opp. Det er bare én person som kan ta det ansvaret, og det er hver enkelt av oss.

Når noen spør meg når jeg skal være i et møte, holde et foredrag eller hente på SFO svarer jeg konsekvent «jeg må gå klokken ..» eller «jeg er ledig frem til klokken ..», fremfor å si når jeg skal være et sted.

På samme måte takket jeg den foran nevnte høstdagen med vennlig og stødig stemme, for blomstene. Så fortalte jeg min gjest at jeg hadde en avtale klokken tre, uten å utdype hvem eller hva eller hvorfor. Sammen fant vi et annet tidspunkt som passet for oss begge. Jeg ville vise henne respekt, i stedet for at hun kunne føle seg nedprioritert dersom jeg oppga hvilken avtale jeg hadde. Og så ville jeg holde avtalen min.

For en dag er den lille gutten min en voksen mann. En dag underveis til voksenlivet ville han blitt vant til en mor som kom for sent – eller som ikke kom, fordi noe annet viktig dukket opp. Om jeg lot det skje.

Tips for å få tiden til å strekke til:

  1. Snakk sant, men unngå å gi ut hele sannheten.
  2. Vi eier våre egne prioriteringer. Unngå å la andre føle seg nedprioritert, slik de lett kan gjøre når vi forklarer i detalj hvorfor vi ikke kan stille opp på et bestemt tidspunkt eller en bestemt aktivitet. På den måten beholder vi ballen selv og har kontroll på både tid og prioriteringer.
  3. Bruk tidsbuffer, hver gang.
  4. Legg på et kvarter i hver ende av møter, frisørtimer eller andre avtaler. På den måten stiller vi oftere i tide og har rom for å ta unna hastesaker om det trengs.
  5. Vær bevisst på hvem som er dine viktigste ministre og prioriter deretter.
  6. Hvem må alltid kunne nå oss, og hvem kan vente? De fleste har noen personer på jobb og noen på privaten som har behov for å kunne få fatt i oss på kort varsel. Alt annet kan som oftest vente.

Hei,  

×

Du har 4 plussaker igjen. God lesing!

Takk for at du leser oss!

×

Du har fremdeles 3 gratis plussaker igjen å lese + et svært godt tilbud i vente

Takk for at du leser oss!

×

Du har 1 gratis plussak igjen. Lyst på mer av vårt beste innhold? Få full tilgang i 1 mnd for kun 1 krone. Ingen binding.