annonse

Superhelter med og uten kostymer

: I dag har samfunnsoppgavene blitt for store, folk har blitt for passive og det offentlige klarer ikke lenger å dra lasset alene. Men så ankommer den danske superhelten Ole Kassow årets Arendalskonferanse – uten superheltkostyme – og løser den nordiske velferdsstatens fremtidsfloke. Hvis man ikke ble rørt da hans følge syklet inn på scenen i Arendal kulturhus mens sykkelbjellene kimte, er det på tide å gå i seg selv, skriver Eugene Guribye. (Foto: Stein Harald Øigård)

LØRDAGSKRONIKK: De greske gudene hadde innsett noe viktig; veien til superkrefter gikk gjennom samfunns-tjeneste. Det er bare å finne frem kostymet.

Eugene Guribye, Forskningsleder Innovasjon i offentlig sektor Agderforskning

Tro det eller ei. Det finnes hundrevis av anonyme voksne menn og kvinner over hele verden som om natten ifører seg hjemmelagede, tegneserieinspirerte superheltkostymer og patruljerer storbygater i samfunnets tjeneste.

Ta for eksempel mannen som kaller seg «Superhero» i Florida, en tidligere bokser med bakgrunn fra den amerikanske marinen, som påtar seg småoppdrag for å hjelpe politiet i Clearwater.

Superhelten «The Eye» i byen Mountain View i California benytter seg etter sigende av diverse elektroniske hjelpemidler for å forhindre lovbrudd.

Vanskelig å forutsi

Slikt vet man, fordi disse superheltene som regel har sine egne nettsider, arrangerer årlige konferanser (Superheroes Anonymous) og oppføres i et eget superheltregister (World Superheroes Registry).

I virkeligheten følger det selvsagt visse praktiske utfordringer med yrket. «Det er veldig vanskelig å forutsi hvor lovbrudd skal finne sted, derfor blir det mest patruljering», innrømmer for eksempel den svenske superhelten «Väktaren» i et intervju med City Malmö. Men dette er ikke bare et rollespill som har kommet ut av kontroll.

Ifølge World Superheroes Registry dreier det seg snarere om en bevegelse blant vanlige mennesker, som på usedvanlige måter forsøker å gjøre verden til et bedre sted å leve i.

Som regel innebærer dette langt fredeligere og mindre spektakulære måter å hjelpe folk på enn i tegneseriene.

«Superbarrio»

«The Dark Guardian» patruljerer for eksempel gatene i New York sammen med andre superhelter og utfører tjenester i lokalsamfunnet, gjør veldedig arbeid, drar på sykehusbesøk, etterlyser savnede personer, hjelper hjemløse og rydder i gatene.

Den mest kjente av dem alle, den mystiske «Superbarrio» (supernabolag) i Mexico er kledd i et tradisjonelt rødt og gult mexicansk fribryterkostyme, som gir mer oppmerksomhet rundt hans arbeid og offentlige pro-testaksjoner mot forurensning, dyremishandling, fattigdom og homofobi.

Som han selv sier, «Jeg kan ikke stoppe et fly eller tog med hendene mine, men jeg kan forhindre at en familie kastes ut av hjemmet sitt».

En tur ble til flere....

Under Arendalskonferansen i år ble vi kjent med en annen superhelt, dansken Ole Kassow. Utover sykkeltights har ikke dansken noe superheltkostyme og er heller ikke oppført i superheltregisteret.

Kassow var bare en mann som var glad i å sykle. På et tidspunkt flyttet han sågar ut på landet for å få lenger sykkelvei til jobb. En dag fant han på å stikke innom et lokalt pleiehjem på veien for å tilby pensjonistene der en sykkeltur i rickshaw. En tur ble til flere turer, og det hele ble til en bevegelse: Sykling uten alder.

Nå har kommuner over hele verden – fra New Zealand til Canada – kjøpt rickshawer og knyttet seg til bevegelsen, slik at pårørende, frivillige og eldre kan få seg en tur sammen. Dette er folkehelse, bærekraft, forebygging av ensomhet, borgerinvolvering, relasjonsbygging og skaping av sosial kapital i en og samme pakke.

Kassow tok like godt med seg et følge av frivillige og eldre og syklet fra København til Arendal for å levere rickshawer til byen. Hvis man ikke ble rørt da følget syklet inn på scenen i Arendal kulturhus under Arendalskonferansen mens sykkelbjellene kimte og folk reiste seg i salen, er det på tide å gå i seg selv. For så enkelt løste Kassow den nordiske velferdsstatens fremtidsfloke.

Hvorfor skulle han i det hele tatt bry seg? Vi er jo blitt godt vant til at det offentlige ordner opp for oss. Det oppsiktsvekkende med de nordiske velferdsstatene er at de faktisk langt på vei har lyktes i å påta seg ansvaret for at ingen forkommer på grunn av fattigdom eller sykdom.

Mangel på arbeidskraft

For en førti-femti år siden var dette en stor innovasjon i seg selv. Den gang som nå, var det sterk vekst i antallet eldre, men det var også mangel på arbeidskraft og behov for likestilling i arbeidslivet. Løsningen ble en «outsourcing» av omsorgsoppgaver, ut av familie og den private sfære og inn i det offentlige. Dette har fungert godt for oss lenge.

Barnehagen passer ungene våre, de eldre tar inn på pleiehjem og kommunen bygger lekeplass på torvet. Det er bare det at det har kommet en ny utfordring: Det offentlige klarer ikke lenger å dra lasset alene. Oppgavene har blitt for store, demografien har endret seg igjen, og folk har blitt for passive.

Det store spørsmålet nå er hvordan man skal få koblet på lokalsamfunnet igjen. Få folk til å bry seg, ta med de eldre på sykkelturer, hjelpe tiggere og rydde i nabolaget. Med eller uten maske og kappe.

Superhelten «Fox Fire» er avbildet på Myspace-siden sin med en revemaske, et spesialkonstruert skateboard og en brennende bakgrunn. Hun skriver at «tidens vind av apokalyptisk apati er en indikasjon på hvor mye menneskeheten har mistet. Sammen med resten av de navnløse få, vil jeg hjelpe med å reintegrere menneskeheten og beskytte de nedtrampede, de glemte og de hjelpeløse».

«Fox Fire» er faktisk inne på noe. Ildsjeler er nøkkelen, det bekrefter forskningen. Enkeltpersoner med pågangsmot og utholdenhet spiller ofte viktige roller i nabolag, bydeler og kommuner. Vi har mange av dem i Arendal også, superhelter uten andre superkrefter enn et brennende engasjement.

Du finner dem for eksempel ute i frivilligsentralene, møteplasser for aktivitet og frivillighet i lokalsam-funnet. For ikke så lenge siden fikk de fatt i en bakerovn. Mer skal det ikke til for å bringe sammen barnehagebarn, SFO og beboere ved eldresenter, som dermed kan lage pizza og brød sammen ute i solen og skape litt hygge og engasjement i lokalsamfunnet.

Nå har de også fått en av rickshawene fra «Sykling uten alder». Dette blir bra. For i virkeligheten er det lav terskel for å være superhelt.

Styrke i motgang

Vårt velferdssystem er basert på problemer. Behov. Man kartlegger utfordringene og tildeler midler for å løse dem. Man går inn i en endeløs avhengighetsspiral, der det på sett og vis blir en kamp om å ha de største problemene for å få midler.

Dette gjør noe med lokal identitet. Lokalsamfunn får et fokus på sine problemer og mangler, ikke på sine kapasiteter og styrker. Men nød lærer naken kvinne å spinne.

En alternativ tilnærming er utviklet i fattige nabolag i USA, der man har lite håp om å få tildelt nok midler til å dekke behovene. Derfor har folk som John Kretzmann og John L. McKnight begynt i andre enden og utviklet det de kaller en ressursbasert lokalsamfunnsutvikling (Asset Based Community Development – ABCD).

Man kartlegger alle ressursene i lokalsamfunnet, hos enkeltindivider, organisasjoner, foreninger, institusjoner og næringsliv. Oppgaven består i koble sammen disse ressursene, slik at det til sammen utgjør superkrefter.

Dette er noe tilsvarende «Med hjerte for Arendal» forsøker å få til: Finne de lokale ressursene, koble sammen folk og ideer, heie på hverandre, skape engasjement i lokalsamfunnet, lokke frem hverdagens superhelter.

Arendal har sine utfordringer, det kjenner vi til. Men det ligger styrke i motgang.

Tegneseriene og mytologiens superhelter må alltid gjennom ekstreme prøvelser. Supermann var i praksis en enslig mindreårig asylsøker fra en annen planet. Men det var først i eksil på Jorden han fikk sine superkrefter og kunne bruke dem til noe fornuftig.

Den gresk-romerske guden Herkules ble rammet av galskap, drepte sin familie og måtte gjøre bot gjennom å kjempe med menneskeetende hester og løver og det som verre var.

Den femte botsøvelsen var simpelthen å rengjøre stallene til kong Augeas. Dette var en ydmykende botsøvelse, siden stalldyrene var guddommelig sunne og udødelige og produserte enorme mengder med avføring.

Men de greske gudene hadde innsett noe viktig, nemlig at veien til superkrefter gikk gjennom samfunnstjeneste. Det er bare å finne frem kostymet.

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på agderposten.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.



LES OGSÅ

annonse

annonse

annonse

Hei,  

×

Du har 4 plussaker igjen. God lesing!

Takk for at du leser oss!

×

Du har fremdeles 3 gratis plussaker igjen å lese + et svært godt tilbud i vente

Takk for at du leser oss!

×

Du har 1 gratis plussak igjen. Lyst på mer av vårt beste innhold? Få full tilgang i 1 mnd for kun 1 krone. Ingen binding.