annonse

Mer varme i en kald årstid

Samvær
Samvær: Denne sommeren har jeg opplevd at mennesker har våget å vise hvem de er. La oss sammen møte den kalde årstiden med varme og uten fasaden vår som skjold. For det er skjoldet som gjør oss sårbare og forteller andre at vi ønsker avstand, og det er skjoldet som hindrer oss i å være en varmere utgave av oss selv. Ha en fin, varm årstid, ønsker Cecilie Thunem-Saanum. (Foto: NTB scanpix)
KOMMENTAR
KOMMENTAR: Cecilie Thunem-Saanum, foredragsholder. (Foto: )

KRONIKK: «Hvordan er dagen din?» sa hun mildt, mens øynene hennes viste oppriktig interesse. Så ventet hun, lot den andre få god tid til å svare.

  • Av Cecilie Thunem-Saanum

«Hvordan er dagen din» – er en ordlyd jeg tar med meg ut av sommeren og inn i resten av mitt liv. En genuin, åpen og så fin måte å møte andre mennesker på – også i vanskelige tider.

Hva vi sier og gjør når vi møter hverandre, kan bety så mye. I vår travle hverdag er det fort gjort å lukke seg, la være å vise hvem vi er og hva vi tenker på.

Den korte passiaren jeg hørte på butikken sist uke, viser hvordan vi ofte oppfører oss: – Alt vel? sa han, mens mobiltelefonen trakk blikket hans bort. – Jada. Hos deg og? – Ja visst.

Nok en samtale på butikken, hvor vi viser hverandre at alt er bra, mens tankene våre lever sitt eget liv inni oss. For et gigantisk spørsmål vi gir hverandre med vårt «alt vel?», selvsagt er ikke alt vel.

Vi mennesker har alle vårt, og livet handler om oppturer og nedturer. Mens vi viser våre polerte fasader, strever de fleste av oss med noe, stort eller smått.

Denne sommeren har jeg fått se mennesker bak fasadene. Jeg har fått se ekte varme, og hvordan det å vise hverandre genuin interesse gir samtaler som sitter livet ut.

Det har vært en annerledes sommer, hvor jeg som pårørende brått fikk mye kontakt med helsevesen og offentlige kontorer.

Aldri har jeg opplevd så mye varme, og aldri har så mange vist meg hvem de er: Ved å vise hverandre vår sårbarhet, våger andre å åpne opp og dele sine tanker og følelser.

Den menneskelige varmen fra denne sommeren har fått meg til å tenke mye på hvordan vi er mot hverandre i hverdagen – når livet går sin vante gang, utenfor sykdom og kriser:

Hvorfor skal det så mye til før vi mennesker våger å vise hverandre hvem vi er? Hvorfor må det kriser til, før vi åpner opp og slipper hverandre inn?

Det sies at vi blir sårbare av å være åpne, men hva om det faktisk er motsatt? Hva om vi blir sårbare av å bære fasaden vår, uten å vise hva vi strever med, hva vi frykter – eller hva vi er takknemlige for? En skinnende og fin fasade kan være blytung å bære og gi dype sår i en sart sjel.

Hva kan vel svi mer enn å streve for å skjule hvem vi er og hvilke følelser vi har? Og hva kan vel varme mer, enn å oppleve genuin interesse og noen som bryr seg om hvordan vi har det?

Det er så lett å tro at alle andre får til mer enn oss selv, at andre har det bedre enn oss og er lykkeligere enn oss.

Ved å våge å vise mer av hvem vi er, når vi lettere inn til hverandre.

En av de tingene som får oss til å se andre mennesker, er gjenkjennelse. Når vi kjenner oss igjen i hverandre oppstår god kontakt. Følelser er noe av det viktigste vi bærer på, og noe av det som mange av oss er reddest for å vise.

Dermed bærer vi byrden – fasaden vår – mens de rundt oss ser ut til å håndtere verden og hverdagen så mye bedre enn oss.

Vi pynter Facebook-profilen vår med vellykkethet, før vi motløse suser ut av fjesboken i full fart. For det blir for mye for oss å se de flotte bildene fra våre venner. Bildene som forteller oss hva alle andre takler og tåler – mens vi ikke når opp til oss selv engang.

Denne sommeren har jeg undret meg: Hvem kom egentlig først? Den veletablerte Jante eller vårt litt kalde skall? Kan det være slik at vi i vår streben etter å kun å vise kaffekos, toppturer og glade barn, faktisk bidrar til å opprettholde janteloven?

For når de rundt oss fremstår som passe distanserte og ganske så vellykkede – ja, da blir det for mye for hver og en av oss å takle:

Vi orker ikke ta inn all vellykketheten, når kontrasten til vårt eget liv blir for stor. Hver enkelt av oss strever jo med vårt, alle sammen. Men det er det ingen som ser, for det ser jo ikke slik ut.

Vi har en egen utenpåhet, som gjør at vi lett kan vise hverandre kulde, når vi – langt inne sjelen – bare ønsker oss varme.

Denne sommeren har jeg opplevd at fasader er blitt lagt bort, at mennesker har våget å vise hvem de er. Både i tilfeldige møter på butikken, hos helsevesenet og i sosiale medier. Aldri har jeg lært mer om viktigheten av å se hverandre, og å våge å gi varme – også til dem vi ikke kjenner.

La oss sammen møte den kalde årstiden med varme og uten fasaden vår som skjold. For det er skjoldet som gjør oss sårbare.

Det er skjoldet som forteller andre at vi ønsker avstand. Det er skjoldet, som hindrer oss i å være en varmere utgave av oss selv.

Ha en fin, varm årstid.

Cecilie Thunem-Saanum

PS. En stor takk til fantastiske mennesker i vårt helsevesen. Dere har lært meg mye om varme, denne sommeren.

Og den aller største takk til min kjære mamma, som lærte meg at folk er folk – uansett hvor fin eller hard fasaden er.

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på agderposten.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.



LES OGSÅ

annonse

annonse

annonse