Agderposten

Meninger

Mer brutalt og talentløst kan det neppe gjøres

Mer brutalt og talentløst kan det neppe gjøres

Stedsidentitet skapes ved at historiske bygninger og anlegg får stå i fred. Og naturligvis at det finnes mennesker der som er i stand til å tolke denne identiteten.

Overalt, langs kysten og i byene, men også inne i landet, er den gamle bygningsmassen under konstant press av såkalte eiendomsutviklerne. Innbyggerne, de kommunale myndighetene og handelsstanden er stolt av byene sine, og de bruker byenes særpreg som virkemiddel for å fremme turisme, handel og anna næringsvirksomhet. Men når interessemotsetningene mellom framskritt og bevaring av den stedlige bebyggelse kommer på dagsorden, er det nesten alltid den gamle bygningsmassa som må vike for moderne og identitetsløs arkitektur. Av og til forsøkes problemet løst med såkalt tilpasningsarkitektur. Hva som er verst kan en av og til undre seg over.

I Arendal ser vi utallige eksempler på det, sterkest uttrykt ved den nye blokkbebyggelsen i Barbu. Det gamle strandstedet har mista sin identitet, særlig når en møter stedet fra sjøsida. Den gamle bebyggelsen har fått kutta forbindelsen mellom sjø og land på en særdeles brutal måte. I tre soner er strandstedet sperra inne. Først den travle trafikkåra fra Arendals østlige bydeler, dernest en identitetslaus «verandaarkitektur» mot sjøkanten. Som om ikke det var nok, er det satt opp en «Berlinmur» for ytterligere å skape avstand mellom det gamle og det nye. Mer brutalt og talentløst kan det neppe gjøres.

Det er sjølsagt mange årsaker til at det er blitt slik: Mangel på langsiktig planlegging, eiendomsutviklernes behov for lønnsomhet og ikke minst den totale avvisinga av den gamle bebyggelsen som «verandaarkitekturen» uttrykker. Her har arkitektene kapitulert for rask lønnsomhet. I stedet for å skape bygninger som samsnakker med den gamle bebyggelsen, har arkitekter og eiendomsutviklere skapt to gettoer som er dømt til å avvise hverandre.

I Risør har det gjennom flere tiår vært planlagt to nye «bydeler», Fineren og Holmen. Utbyggerne er kommet fram til to heilt forskjellige konsept. Hva som er mest vellykket, eller minst for den saks skyld, kan diskuteres. I vest, mer eller mindre isolert fra den øvrige bebyggelsen i Risør, er det valgt en moderne arkitektur som i seg sjøl er grei nok, ikke minst fordi den markerer at her er det reist en heilt ny «bydel» uten røtter i eller forbindelse til den gamle bebyggelsen i byen. For så vidt kunne det samme utgangspunktet gjelde for Holmen. Gjennom åra er de gamle anlegga på Holmen fjerna for å skaffe plass til skipsbyggeriet. Klokkebua er revet og flytta til Langsæ i Arendal. Høyda der det gamle kastellet lå er jevna med jorda. Ei markant kran står tilbake som vitner om øyas lange tradisjon som båtbyggeri.

Hadde det ikke vært for den bynære lokaliseringa, kunne eiendomsutviklerne hatt større spillerom. Det synes også å ha vært utbyggerens utgangspunkt da de kom med sitt første forslag om hvordan bebyggelsen burde utformes. At det brøt med byens stedsidentitet kan det neppe herske noen tvil om. Om det var særlig verre enn det konseptet som nå ligger til grunn, kan diskuteres. Problemet er at en heil «bydel» med raskt oppsatt tilpasningsarkitektur sjelden blir vellykket. Vi ser mange slike eksempler langs kysten.

Hva er så problemet med det foreslåtte konseptet for Holmen? Nettopp tilpasningsarkitekturen, samt den store og massive utnyttelsesgraden som skal gjennomføres for i hovedsak å ivareta et formål, buenheter, enten for fastboende eller for sommergjester. Alt er planlagt og formet over en lest der i hovedsak en funksjon skal ivaretas, nemlig å bu. Alle de andre funksjoner som preger et sjølgrodd og levende samfunn er stort sett fraværende. Innbyggerne hører på en måte ikke hjemme her, de skal «bare» bu. Andre behov må bli ivaretatt andre steder. Dermed blir også bebyggelsen identitetsløs og pregløs, den blir en kald kopi av det som kunne ha blitt et levende samfunn. Bare fiskebrygga bryter monotoniteten og skaper litt liv og røre.

Sjølsagt er dette ikke enkelt, og sjølsagt er det kravet til lønnsomhet som bestemmer tetthetsgrad og bygningenes funksjon og utforming. Vi ser det ikke minst i utforminga av deler av den planlagte bebyggelsen. Mot øst er det egentlig tradisjonelle blokker på 4-5 etasjer som skal reises, forsøkt kamuflert som stedlig arkitektur ved hjelp av sadeltak. Forsøket er særdeles mislykket. Spørsmålet blir om det ikke hadde vært bedre å gi bebyggelsen på Holmen en moderne arkitektur. Det hadde i så fall krevd arkitekter av et anna format enn de som i dag bygger «verandahus» og kopier av «sørlandshus» og «skipperhus». Det hadde dessuten krevd at byens myndigheter hadde hatt en annen visjon for byens utvikling enn å ivareta kapitalsterke pensjonister og sommergjester. Kanskje burde det ha vært en langt mindre massiv utbygging av området med hus og leiligheter der ungdom og nyetablerte par kunne hatt råd til å busette seg.

Går vi lenger inn i fjorden, til Søndeled, så har mye stoppa opp. Utviklinga skjer nå på Broklandsheia, der det faktisk har utvikla seg et langt på vei sjølgrodd samfunn de siste 20-30 åra. Stedet er i ferd med å skape seg sin egen stedsidentitet. Her er det boliger, forretninger, hotell, kafe, restaurant, bank, apotek, bensinstasjoner, ja til og med en dyrehage. Stedet har fått tid til å utvikle seg etter behov og over tid, en forutsetning som er viktig for at resultatet skal bli vellykket. Nå er det store spørsmålet hvor den nye E18 skal gå. For å si det enkelt: Se til hva som har vært vellykket, og sørg for at den nye E18 stort sett blir liggende der den ligger i dag.

Nede på Søndeled vil sjølsagt noen også være med i utviklinga. Øren er lagt flat og nå står den gamle arbeiderboligen bygd omkring 1860 til Thor Carstensen Mølbachs skipsverft for tur. Noen har kasta blikket på tremassefabrikken, en stedlig politiker vil legge også den flat for å bygge boliger der. Hva som vil skje med tremassefabrikken i framtida vet ingen, men uansett må den få stå og skape den bygningsmessige ramma. Bare den gamle middelalderkirka på Søndeled har sterkere stedsidentitet enn tremassefabrikken. Dessuten fins det mange eksempler på at bygninger av denne karakter har gitt rom og identitet for ny bruk og nye aktiviteter.

Kjell-Olav Masdalen