annonse

Kom mai, du skjønne mangfold

Denne sommeren sier jeg hei til flere av dem som til høsten forsvinner inn bak sin lukkede dør, nårfrosten kommer og veiene atter blir glatte og forbeholdt de fysisk sprekeste, skriver Cecilie Thunem-Saanum. Ftoto
SIER HEI: NTB Scanpix (Foto: )

KRONIKK: Hvor har de vært, og hva har de gjort de gamle, de pleietrengende og alle de andre som av ulike årsaker synes det er vanskelig å ferdes ute vinterstid? Har vinteren fart fint med dem? Har noen ringt på døren eller tatt dem med seg ut, det siste halvåret? Eller har de sittet i hver sin stue, ute av syne og ute av sinn for oss rundt?

Så skjer det igjen. Fuglene kvitrer, bjørka spretter, barna tegner med kritt på tørr asfalt mens de kaster jakkene sine og leker ute til langt på kveld. En slik ettermiddag ser jeg dem: De to venninnene fra i fjor og fra året før og året før. De pleide å gå forbi her arm i arm, på vei til bakeriet for å drikke kaffe sammen. Sist uke passerte de huset vårt som et sikkert vårtegn.

Vinteren har satt sine spor, den ene har fått seg gåstol, den andre har dermed erstattet venninnens arm med en stokk. Men sammen gikk de i år også, med milde, forventningsfulle ansikter.

Endelig er den her, mai, den skjønne, milde måneden. Det spirer og spretter på busker og trær, og over den lysegrønne vårhekken snakker naboer atter sammen etter en lang vinter – hvor vi har hutret oss raskt mellom husene, uten tid til å stoppe opp. Dessuten har det vært så mørkt ute både tidlig og sent, at om vi stoppet opp hadde vi nok uansett ikke sett naboen, som også hutret av gårde i raskt ganglag på andre siden av hekken.

Vi nyter endelig lysere morgener og lengre dager. Rundt oss blir det grønnere for hver dag, tulipanene står i blomst og luften er mild. Men det er ikke bare klimaet som er lunere. Vi mennesker mildner også, blir mykere i ansiktene våre og slipper smilene løs litt oftere – til og med fremmede mennesker får tildelt noen varme hilsener på vår vei.

Det er fantastisk å se hvordan vi nordboere tiner opp, hvordan hvitveis og våren gjør oss varmere. Men det er noe mer med våren som fascinerer meg: Mangfoldet i samfunnet vårt kommer mer til syne. Nå når gatene er uten is, vinden er lunere og luften lysere – da kommer de andre menneskene frem, dem vi sjelden ser i gatebildet om vinteren. Plutselig er han her igjen, den eldre herremannen med hund og stokk som i sommerhalvåret rusler forbi huset vårt hver dag, før han utpå høsten blir borte for vinteren. Plutselig er langt flere rullestoler og andre farkoster på hjul synlige i gatene igjen.

På terrassen utenfor aldershjemmet lyser et vakkert gammelt ansikt om kapp med knoppene som spretter på blomstene foran ham. Jeg nikker til ham og smiler, mens jeg samtidig blunker litt bak solbrillene og undres hva han har opplevd gjennom et langt liv, og hvordan han har det når solen ikke skinner.

Jeg blir fascinert og litt rørt hver eneste vår, når mangfoldet atter viser seg i gatene våre. Flere gamle mennesker og flere barnevogner er å se, sammen med flere av dem som har redusert funksjonsevne, flere av dem som trenger daglig hjelp og som gjennom vinteren har brukt dagene sine innendørs. Jeg ser også at flere av de såkalt løse fuglene kommer frem – de hjemløse.

Og så undres jeg: Hvor har de vært, og hva har de gjort de gamle, de pleietrengende og alle de andre som av ulike årsaker synes det er vanskelig å ferdes ute vinterstid? Har vinteren fart fint med dem? Har noen ringt på døren eller tatt dem med seg ut, det siste halvåret? Eller har de sittet i hver sin stue, ute av syne og ute av sinn for oss rundt?

Jeg innrømmer at jeg ikke har vært den som oppsøkte noen av dem som nå rusler forbi døren min i vårværet. Enkelte av dem er så skrøpelige til beins at det går særs sakte fremover. Men solen skinner, is og snø er borte – og de har tid. All verdens med tid. En hel vinter har de ventet på at det skulle blir lettere å atter gå gatelangs.

Debatten handler ofte om innvandring, når ordet «mangfold» dukker opp. Men vi har flere faktorer å huske på: Mangfold handler også om alderssammensetning, og om sammensetningen av ulike mennesker med ulik bakgrunn, ulike forutsetninger og ulike behov i et samfunn. Vi ser ofte når sosiale grupperinger dannes at vi mennesker tiltrekkes av mennesker som ligner på oss selv: Vi søker fellesskapet, fremfor ulikhetene som kan oppleves som fremmede og gjøre oss utrygge.

Jeg tror på mangfold, og jeg tror på at jeg blir en bedre utgave av meg selv av å lære mer om menneskene som lever i samfunnet vårt og om dem som har helt andre hverdager, erfaringer og utfordringer enn meg selv – om det er alder, livsfase, nasjonalitet, helse eller religion som gjør oss så ulike.

Kanskje søker vi det forutsigbare og tiltrekkes av dem vi kjenner oss igjen i fordi det gir oss trygghet og sosial aksept? Ett av våre største sosiale behov er å bli tatt på alvor som menneske og individ: Å bli sett, bli hørt, bli respektert som den vi er.

Det er mennesker med menneskelige mekanismer, hver eneste person vi møter på vår vei gjennom hverdagen – mennesker med egne ønsker, behov, drømmer og savn. Jeg har savnet å se dem, hvor enn de var i hele vinteren. Mangfold er rikdom, og jeg tar meg i at jeg ikke alltid klarer å forvalte denne rikdommen. Når så mange helsearbeidere i tillegg kan fortelle om ensomheten de ser hos så mange – ja, da tenker jeg at vi alle har et ansvar for å våge å ta kontakt med andre enn dem som ligner på oss selv. Mer enn tre av ti personer er visstnok ensomme blant eldre over 80 år i Norge.

Undersøkelser viser også at hele tre ganger så mange av dem som opplever at de har dårlig helse, også opplever ensomhet, sammenlignet med dem som sier de har meget god helse. De ensomme trenger oss, men vi trenger også dem. Vi trenger mangfoldet, og vi trenger å få inn andre perspektiver fra andre mennesker enn dem vi har i vår egen flokk.

Visst er vi opplyste mennesker. Om vinteren leser vi om dette mangfoldet i aviser og magasiner, og vi ser dokumentar eller serier om dem på tv. Om sommeren? Da er de oftere ute i gatene og nyter den milde luften. Det er noe ganske annet: Da har vi sjansen til å snakke sammen.

Vi er så sjenerøse i sosiale medier, spesielt når store katastrofer skjer. Da vil vi uttrykke samhold, vise at vi er for mangfold, støtte og hjelpe. Det er flott og noe jeg håper vi fortsetter med.

Men så håper jeg også at vi kan bruke den samme omtanken og hjertevarmen i disse lune månedene som ligger foran oss, slik at når vinteren atter kommer er det færre som lukker døren tungt igjen i visshet om at de i månedsvis fremover nå nesten ikke får se andre mennesker. La oss forsterke, eller endatil skape noen nye, gode relasjoner, slik at vi har plass til den lune omtanken også når høstmørket kommer.

Det er på tide å våge seg utenfor det vante og uforutsigbare. Denne sommeren sier jeg hei til flere av dem som til høsten forsvinner inn bak sin lukkede dør, når frosten kommer og veiene atter blir glatte og forbeholdt de fysisk sprekeste. La oss håpe at det gjør noe med hvordan jeg ser verden – at jeg stopper for praten over gjerdet på tross av litt snø, og at jeg måker flere oppkjørsler enn min egen, neste vinter.

Cecilie Thunem-Saanum