Agderposten

Meninger

Kladdeføre i komfortsonen

Kladdeføre i komfortsonen

Komfort gjør oss mette, bakoverlente og daffe, også mentalt. Vi sutrer i vei om for mye snø og for lite snø, vanskelig sjef, forkjølelse på tredje uken og fem kilo for mye. Jo mindre vi har å bekymre oss over, jo mer bekymrer vi oss.

2015. Videre, videre, skal vi. Nye veier, nye mål. Alt skal bli så mye mer og så mye bedre. Mer tid og mer lykke her inne i komfortsonen vår. Vi beveger oss ut av den av og til, komforten. Da deler vi det på Facebook, før vi atter kryper inn i denne trygge, mentale hulen vår. Der hvor alt skjer i hodet vårt, mens vi står, eller aller helst sitter, på stedet hvil.

«Gi mer blaffen», «ikke vær så flink», «ta mer hensyn til deg selv», rådene hagler mot oss i disse dager. Så gjør vi det, da. Forteller oss selv at vi ikke trenger å være så flinke. Må gi litt mer blaffen, samtidig som vi drømmer om store eller små forandringer i 2015.

Vi gyver løs på gi litt mer gi blaffen-liv, mens vi ser på dem som får det til, dem som når målene vi selv har. De heldige – lett for dem. Tja, er det så lett for disse heldige? Dem som får til alt det vi andre ønsker oss, og mer til?

Lavere klage-terskel

Svært sjelden har jeg sett dem det faktisk er lett for å være lykkelige over tid. Jo mer behagelig vi har det, desto lavere er terskelen for å klage. Vi sutrer i vei om for mye snø, for lite snø. Vanskelig sjef, forkjølelse på tredje uken og fem kilo for mye.

Dess flere timer som brukes i den såkalte komfortsonen, dess mer misfornøyde og kravstore blir vi

Jo mindre vi har å bekymre oss over, jo mer bekymrer vi oss. Dess flere timer som brukes i den såkalte komfortsonen, dess mer misfornøyde og kravstore blir vi. Mens vi sitter og venter på den lykken som de heldige har.

De som har lyktes, fordi de har jobbet hardt og lenge for det, de er jo de virkelig heldige. De klager ikke. For de vil ikke ha komfort dagen lang. De vet hva komfort gjør med hodet, motivasjonen, og innsatsen vår. Komfort gjør oss mette, bakoverlente og daffe, også mentalt.

Nyttårsforsettene

I løpet av de neste ukene kommer vi til å ramle av nyttårsforsettene våre, en etter en. En fersk amerikansk forskningsrapport viser at 80 prosent av alle nyttårsforsetter blir brutt. Det tror jeg stemmer godt, også for oss i Norge. Fordi vi har det jo så godt. Vi har råd til å ikke nå målene våre. Eller har vi det?

Jeg tror vi er så redde for å miste selvfølelsen, at vi tar forbehold: «Det er ikke så nøye om jeg ikke får til det jeg har tenkt i 2015. Men jeg kan jo prøve, se om jeg får det til».

Det er livet ditt, for søren. La være å gi blaffen i det

Jo visst er det nøye, får jeg lyst til å si – høyt. Det er livet ditt, for søren. La være å gi blaffen i det.

Hva er riktig for deg, hvordan vil du huske året som vi nettopp gikk inn i? Hvor vil du være neste nyttårsaften? Hva skulle du ønske at du har oppnådd da, om du virkelig våget å ta sjansen på å feile?

Å gjøre det rette

..er ikke alltid lett. Det kan gjøre vondt over et godt stykke tid, det å velge og følge verdiene våre. Dem som har prøvd, vet det: Lett gir sjelden lykkelig i lengden. Når vi søker de lette komfortable løsningene, blir vi mentalt mette – og kanskje litt misunnelige på den sultne gjengen. Den gjengen vi innerst inne gjerne vil være en del av: De fremoverlente/foroverlente.

For, vi er flokkdyr, de fleste av oss. Liker å tilhøre, kjenne oss igjen og være en del av.

Og så liker vi å gjøre andre til lags. Dét er et godt argument for å fortsette i samme hamsterhjul som før, når hverdagen fanger oss og nyttårsforsetter dyttes bort.

Krav og forventninger

Vi skylder ofte på omgivelsene og alle andres krav og forventninger til oss. Da er vi et enkelt bytte for gi blaffen-folket: «Ta mer tid til deg selv. Slutt å være så flink. Gi litt blaffen». Og så gjør vi det. Fordi vi fortjener det.

Se dette bildet i full størrelse
Sondre Steen Holvik - KRONIKKFORFATTER Cecilie Thunem-Saanum.

KRONIKKFORFATTER: KRONIKKFORFATTER: Cecilie Thunem-Saanum. (Foto: Sondre Steen Holvik)Foto: Sondre Steen Holvik

Utenfor komfortsonen – der er det stas å være, når vi drar dit i flokk. Når vi løper maraton med jobben, tar icebucket-challenge på Facebook eller på annet vis kan dokumentere og vise verden at vi er så tøffe at vi går utenfor komfortsonen. Det gir oss adrenalin og «likes». Lykken.

Hvor er selvrespekten og ønsket om å imponere oss selv når ingen ser på?

Men hva med alle de andre timene og minuttene? Hvor er selvrespekten og ønsket om å imponere oss selv når ingen ser på? Kanskje må vi dokumentere litt mindre, yte litt mer – men på færre arenaer for å få godfølelsen til å vare?

Ta hverdagen på alvor

For dersom det er dét som menes med å gi blaffen, ja, da er jeg enig. For meg heter det å ta deg selv, omgivelsene dine og hverdagen på alvor. Ha færre mål, av og til færre tilskuere – og å nå målene. Fordi de betyr noe for deg og dine.

Jeg håper inderlig at vi slutter med det der gi-blaffen-og-slutt-og-være-flink-og-ta-litt-mer-egentid-fenomenet. Vi har da gitt blaffen lenge nok? For, det er det vi gjør, i mine øyne.

Når vi tror vi er så hyggelige mot oss selv og mot omverdenen, der vi strekker oss for andre – der inne i komfortsonens lune rom, hvor tiden og hamsterhjulet er vår mentale tredemølle. Tretter oss ut.

Når skal vi ta oss selv og hverdagen på alvor?

Når skal vi ta oss selv og hverdagen på alvor? Når skal vi slutte å snakke om at vi skal «ut av komfortsonen» og bare gjøre det i stedet – også utenfor Facebooks glitrende publikum?

Jeg tror ikke jeg orker å høre en eneste person til si at «lett for andre» eller «han er jo så heldig, det er verre for meg».

Utfordre deg selv!

Bak flaks ligger det oftest hardt arbeid, utenfor applausen og tomlene fra andre, også i timene der de andre ligger komfortabelt på sofaen og sutrer over en dårlig tv-kveld og tapte mål.

Vi gir mer enn nok blaffen, og vi bruker mer enn nok timer på å ha det greit nok. Har du noen gang sett genuin lykke, uten at personen også har følt på det motsatte? Det skal motgang til for å beholde en rak rygg.

Hva med å utfordre deg selv, la det lugge litt, for å finne lykken i 2015?

Hva med å utfordre deg selv, la det lugge litt, for å finne lykken i 2015? Vi kommer til å fortsette å feile, og vi kommer til å fortsette å unne oss komfort. Og det er fint.

Men det er da så mye bedre å feile, når vi vet med oss selv at vi i det minste har gjort et forsøk? I stedet for å gi blaffen, si til seg selv og andre at «det er ikke så viktig om jeg ikke når målene mine».

Hvor ble det av egenverd og selvrespekt? For, skal vi være til stede for andre, må vi bry oss om oss selv. Og da sikter jeg ikke til mer egentid. Jeg tenker på holdningen vi har til oss selv.

OK å bomme

Denne julen fikk jeg en vakker julegave. En venninne kjenner meg godt nok til å kjenne både verdiene og favorittsitatene mine. Hun hadde brodert et bilde med ordene som allerede har stått på pulten min i årevis: «Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better.» (Samuel Beckett) For det er dét det handler om: Å gjøre en innsats på de områdene som betyr noe for deg.

La oss feile bedre. Det gir ryggrad

Visst kommer vi til å feile. Og visst har vi lov til det. Men la oss ta oss selv, omgivelsene våre og hverdagen vår på alvor – først. La oss feile bedre. Det gir ryggrad, det gir selvrespekt og det gir større evne til å verdsette små ting. Da, når vi merker nyansene i livet enda bedre, da blir vi bedre både for oss selv og for omgivelsene våre.

Det er helt ok å bomme. Men det er ikke ok å ikke forsøke å gjøre sitt beste om noe er viktig for deg, Ikke ok å unngå forsøket på å være flink, når du egentlig har lyst. Det er ikke ok å gi blaffen, da.

«Utenfor komfortsone»-landet

De fleste jeg møter, sier at de ønsker større tilstedeværelse i eget liv, mer egenregi og noen som støtter dem i det. Fremfor enda en kommentar fra en velmenende venn som har lest at det er lurt å gi litt blaffen. Skal vi klare å være mer til stede for andre, gjelder det å ta vare på oss selv. Jeg tror det siste vi trenger da, er færre mentale ryggvirvler og krummere rygg i komfortsonen.

Tenke mer på oss selv? Ja, ved å begynne med å ta oss selv og tiden vår mer på alvor. Ta turene innom «utenfor komfortsonen»-landet, for der finnes muligens litt av lykken for det kommende året? Da opplever vi det kanskje igjen og igjen over tid, uavhengig av kilo og forkjølelse: De fine stundene med mentalt silkeføre og en helt annen følelse enn hva konstant komfort kan gi.

God tur, og godt nyttår!

Cecilie Thunem-Saanum