I dagene etter hendelsen opplevde jeg at det ble stilt mange spørsmål om det som hadde skjedd. Mange lurte på om gjerningspersonen kunne være en psykiatrisk pasient. Det er forståelig at mange kan spørre om sinnstilstanden til gjerningspersoner når slike hendelser skjer.
Hittil i år er 23 personer blitt drept i Norge. Partnerdrap, drap i familier, drap i nære relasjoner og sannsynligvis også tilfeldig drap skaper bekymring, redsel og maktesløshet. Det er også kjent at drap skjer som følge av psykotisk tilstand og andre psykiatriske lidelser.
Den nasjonale enheten for bekjempelse av organisert kriminalitet og annen alvorlig kriminalitet, også kjent som KRIPOS, har i sin rapport «Vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser» (November 2022), uttalt at personer med alvorlige psykiske lidelser utgjorde 30 % av det totale antallet gjerningspersoner i saker med drap eller drapsforsøk i perioden 2014–2021.
Omfanget av vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser økte etter 2014. Sammenligner vi de fem første årene (2011–2015) med de fem siste (2016–2020), ser vi at antallet voldsforhold idømt overføring til tvungent psykisk helsevern eller henlagt grunnet tvil om tilregnelighet økte med 74 prosent. Til sammenligning økte øvrige voldsforhold med 17 prosent.
I Nasjonal rettssikkerhets rapport (2023) finner man sammenfallende punkter til KRIPOS sin rapport: Økning i vold blant mennesker med psykisk problematikk, men likevel relativ lav forekomst sammenlignet med befolkningen totalt.
VG påpeker i en stor artikkel om drap i Norge denne uken, at det har vært en økning med nesten 130 % drap de siste 12 månedene sammenlignet med forrige år. Partnerdrap utgjør nær halvparten.
I det som har skjedd i Arendal i starten av april og i de drapene som har skjedd det siste året, utfordres vi som samfunn til å tenke nyansert og balansert. Alle saker er unike. De bakenforliggende årsakene til de ulike handlingene kan være kompliserte og vanskelige å forstå. Det å ha en psykisk lidelse som f.eks. schizofreni er ikke det samme som å være farlig eller det å være en potensiell drapsperson. Samtidig er det viktig at helsevesen og samfunn er bevisst på de risikofaktorer som kan foreligge, og som er en del av vår hverdag når vi jobber sammen med pasienter og deres pårørende med mål om bedring og tilfriskning fra sykdom.
Hva som skjer i et gjerningsøyeblikk er vanskelig å forstå. Lovverket i vårt samfunn har lang tradisjon med å straffe de som er tilregnelige og frikjenne gjerningspersoner som ikke kan ta ansvar for egne handlinger. Personer som ikke forstår forskjell mellom rett og galt eller er så tankeforstyrret eller kognitivt svakt fungerende kan bli vurdert til å være uten skyldevne og skal dermed ikke straffes. Dette gjelder personer under 15 år.
Straffelovens § 20 peker også på tilstander som vil kunne føre til utilregnelighet. Retten tar da stilling til om gjerningspersonen har en sterkt avvikende sinnstilstand, sterk bevissthetsforstyrrelse eller rettslig høygradig psykisk utviklingshemming. Om det er behov for samfunnsvern på tross av manglende skyldevne, kan gjerningspersoner bli dømt til tvunget psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Dette er ikke en straff, men samfunnet som tar ansvar i saker hvor det kan være gjentakelsesfare.
De pårørende opplever et smertelig tap og en personlig tragedie etter det som har skjedd. Tilregneligheten og skyldevnen til en eventuell gjerningsperson er da antakelig av liten betydning midt i sorgen. Det som derimot er av betydning er hvordan Arendal og regionen vi lever i, på tross av slike ufattelige tragiske hendelser, velger å håndtere situasjonen etter det som har skjedd.
Ved siden av sjokk, vantro, redsel, sinne og sorg har jeg også opplevd et Arendal fylt av kjærlighet i disse dagene etter den tragiske hendelsen. Fellesskap og omtanke for hverandre er viktig. De fleste av oss har kjent på hvor sårbart livet kan være.
Men når en by samler seg i tapet blir sårbarheten en styrke av uante dimensjoner. Sårbarheten blir til kjærlighet som styrker fellesskapet. Som mennesker, som by, men også som region finner vi på uant vis plutselig veier som fører oss mer sammen igjen. Vi blir mer åpne for andre, vi tar mer del i fellesskapet og vi ivaretar mer de som er i behov av hjelp.
Dette har vi sett i Norge i tidligere alvorlige og traumatiske hendelser som har berørt mange samtidig. Tragiske tap, kriser eller nederlag har i seg at mennesker dras mot hverandre, dras mot en felles god ånd om å gjøre ting bedre, ta bedre vare på hverandre, skape noe sammen som er godt.
Kanskje kan det som har skjedd styrke arbeidet om å utvikle et godt samfunnsvern hvor forebygging og samarbeid mellom mennesker, etater og tjenestenivå står i fokus?
Samfunnsvern handler om å beskytte fellesskapet mot fare og skade. Ordet samfunnsvern og samfunnsbeskyttelse har i offentlige utredninger primært vært knyttet til vern av den enkelte borger. Uttrykkene benyttes både om beskyttelse mot kriminalitet generelt, og om vern av liv, helse og frihet spesielt. Ved gjennomføring av dom til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg innebærer hensynet til samfunnsvernet at helsevesenet er pålagt en plikt til å beskytte samfunnet mot gjentakelse av alvorlig og samfunnsskadelig kriminalitet.
Et godt samfunnsvern krever at vi er motiverte og villige til å bruke det vi har av kunnskap, forebygging og behandling til å bygge et trygt samfunn for alle. I dette er det forebyggende arbeidet sentralt.
Å forebygge fremfor å reparere er det viktigste vi kan gjøre for å skape gode trygge samfunn hvor fellesskapet, men også den enkelte kan føle seg sett, respektert og ivaretatt. Sammen med kommune, politi, pårørende, frivillige og mange flere aktører er målet et samfunn hvor vi kan leve mest mulig trygt, men også i respekt for hverandres ulikheter. Å forebygge, ivareta og gi god behandling til de blant oss som utfordrer samfunnsvernet forteller oss hvilket samfunn vi vil ha: Et samfunn hvor menneskeverdet står sterkt, at mennesket har verdi nettopp i kraft av det å være menneske.
Når denne kronikken publiseres har det gått noen dager siden den ufattelige hendelsen, og vi vil kanskje aldri få svar eller forstå det som har skjedd. Men i dag, og i dagene fremover, er det vårt alles ansvar å jobbe for et samfunn hvor omfanget av slike tragiske hendelser forebygges, og – om mulig – ikke skjer igjen.
Mange aktører i Agder tar aktiv del i et slikt ansvar. Et eksempel er Faglig Samarbeidsutvalg for rus og psykiatri i Agder (FSU). I perioden 2022–2023 har FSU jobbet med å se på tiltak og forbedringer av samhandlingen omkring ivaretakelse og håndtering av mennesker som utfordrer samfunnsvernet. Dette med bakgrunn i at vi i Agder har et høyt antall mennesker som er dømt til behandling.
Det er behov for å samordne tiltak mellom tjenestenivå for å håndtere både personer dømt til behandling, og det voksende antallet av mennesker underlagt tvungen psykisk helsevern i Agder. Nasjonalt er det utarbeidet en overordnet plan for sikkerhetspsykiatri (2023) som har identifisert ulike innsatsområder for å sikre et bærekraftig tjenestetilbud til den aktuelle målgruppen.
Å utvikle og skape et tjenestetilbud til målgruppen sammen med andre viktige aktører i vår region blir sentralt. Det å trekke på hverandres kunnskap og erfaringer er nødvendig for å bidra til trygghet for den enkelte – og for samfunnet.
