Vi skal ha gode liv. Vi skal ha boliger, arbeid, transportmuligheter, fritidsaktiviteter og vi skal drive næring innenfor rammene av arealnøytralitet og naturens bæreevne. Men mener vi virkelig at det er vår rett å gjøre dette overalt? Og er det smart av oss å breie oss utover i all natur? Blir det da noe igjen til de som kommer etter oss?
Nei, sier jeg og Sabima. Vi er på ingen måte alene. Det internasjonale Naturpanelet sier også nei. Vi står i en naturkrise, hundretusenvis av arter står i fare for å bli utryddet, ødeleggelse av natur skader samfunnsøkonomien, og vi trenger gjennomgripende samfunnsendringer for å snu skuta. Den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut har sagt at vi risikerer å plassere oss i historien som det første samfunn som ikke ville redde seg selv fordi det ikke var kostnadseffektivt. Vi må tenke annerledes og smartere enn dette, og ikke narre oss selv med at vi «kan ikke stoppe utviklingen».
En del av naturen trenger rett og slett å få være helt i fred. Noen arter og økosystemer tåler ikke selv forsiktig bruk. Et mangfold av arter trenger fjellvidder uten inngrep, eldgamle eller døde kjempetrær, urørte våtmarker og vassdrag, eller intakte ålegressenger. Vi trenger strengt vern av en del slik natur, især den som er mest truet og sårbar for inngrep og andre forstyrrelser.
Vi har snart vernet 18 prosent av Fastlands-Norge, men ifølge Miljøstatus har vi vernet mye stein og snø i høyfjellet, mens andelen skog, kyst og hav er sterkt underrepresentert. Og det er jo her både det negative presset og artsmangfoldet er størst. Vi har plassert de fleste verneområdene der konfliktene har vært minst, men effekten har også vært deretter. Hver femte art i Norge står på rødlista, lista over arter med risiko for å dø ut fra norsk natur.
Tullevern i havet
La oss begynne i havet, vår stolthet – med enorme ressurser og et enormt ansvar for havnasjonen Norge. Vi må selvsagt ta utgangspunkt i hele norsk økonomisk sone hvor vi høster ressurser, og da er under 1 prosent av arealet vernet. I tillegg er havvernet svakt, og ifølge Havforskningsinstituttet kvalifiserer ingen av de norske marine verneområdene for de høyeste internasjonale kategoriene for vern i havet. Norge har feilrapportert våre verneområder som sterkere beskyttet enn det de faktisk er. Vi tillater full guffe på kommersielt fiske, og til og med bunntråling som harver opp den sårbare havbunnen, som er viktig for både artsmangfold og karbonlagring.
Fersk forskning, med noen av Norges fremste marinbiologer ved Sørlandets egen Forskningsstasjon Flødevigen, viser at vedvarende utplyndring av mangfoldet også innen en art som torsk gjør at lokale bestander av torsk kan forsvinne, fordi det genetiske, lokaltilpassede mangfoldet forsvinner. Det holder ikke å bevare enkelte eksemplarer av en art – vi må ta med oss hele mangfold innen arten. Og fremfor alt: Artens leveområder.
Den gode nyheten er at vern virker! Vi får smått om senn flere hummerreservater, som fungerer fantastisk godt. Hummerbestanden der tar seg raskt opp, og de digre eksemplarene av havets kardinal man finner i reservatene yngler langt bedre enn småhummerne som med nød og neppe overlever det intense, årlige fisket utenfor. Verneområdene fungerer som en kilde til sterkere hummerbestander over et mye større område, på sikt til glede for alle hummerfiskere. Slik må vi naturligvis bevare viktige gyte- og leveområder også for torsk og andre marine skapninger. Det er smart og lønnsomt å verne mer natur!
I Tvedestrand har vi i flere år hatt et forbilledlig og spennende nullfiskeområde, som både har gitt positive resultater for marine arter og svært viktig kunnskap for forskningen. Nå står dette området i fare for å bli åpnet for fiske igjen. Jeg håper virkelig de ansvarlige snur! Vi må gå forlengs, ikke baklengs, inn i fremtiden!
Hvorfor møter vern motstand?
Personlig synes jeg det er forunderlig at det er en del skepsis til vern av natur. Vern er altså lønnsomt og smart, men det må da i tillegg være fantastisk for folk flest, og kommunepolitikerne som skal representere folk flest, å vite at vakre og viktige naturområder i nærheten av der man bor og ferdes blir bevart? Mange opplever økosorg og stedstap når kjære turområder gjennom mange år plutselig blir hogd eller forvandles til en steinrøys av et byggefelt. Intakt natur, derimot, er svært verdifullt for folkehelsen.
Hvordan kan det da ha seg at et stort prosjekt med supplerende vern initiert av daværende miljøminister Ola Elvestuen, der statsforvalterne landet rundt foreslo flere tusen områder, nå er skåret ned til bare 275 områder i hele landet – altså mindre enn ett verneområde i hver kommune? Hvorfor har kommunene protestert mot dette, og mot mange marine verneplaner? Og hvorfor mangler vi ressurser til få vernet den aller rikeste skogen i lavlandet, nær der folk bor? Og hvorfor ble Raet nasjonalpark bare utvidet med noen ørsmå frimerker da anledningen bød seg?
Et dessverre vanlig argument mot vern er at «vi kan ikke sette en osteklokke over naturen». Dette er misforstått på flere måter. For det første er ikke natur noe som stinker som en overmoden ost. Naturen skal ikke gjemmes bort, men vi skal ut i naturen og oppleve den og høste glede og god fysisk og mental helse. Professor Dag O. Hessen sier at naturen er en «gratis lykkepille», og det er faktisk nylig dokumentert i verdens fremste naturtidsskrift at fuglesang kan hjelpe mot psykiske lidelser. For det andre er ikke poenget å stanse naturens egen utvikling, men å la de økologiske prosessene noen steder få gå sin gang uten vår innblanding.
Håp langs veien videre
En av verdens fremste naturforskere, Edward O. Wilson, har i boken «Half-Earth» framholdt at halve kloden bør vernes. Høres det mye ut? Tenk gjennom følgende: Det finnes trolig mer enn 60.000 arter i Norge. Mennesket er ett av dem. Er vi ikke fornøyde med å dominere halve arealet, og la de 59.999 andre artene dele på resten? Men så har vi altså ikke satt oss mål om 50 prosent – Naturavtalen sier 30 prosent. Det er da virkelig ikke mye i det store bildet?
Vi mangler 12 prosentpoeng på å nå dette målet, og vernet må framover særlig komme i den rikeste naturen i lavlandet. Det vil også være der vi vil få mest glede av mangfoldig, opplevelsesrik, fantastisk natur i det daglige. Kommunepolitikere, grunneiere, utbyggere og innbyggere bør heie på mer vern. Heie på det kommende forbudet mot nedbygging av myr. Blant annet fordi det vil gjøre at der vi finner det nødvendig å bygge ut eller der vi vurderer det forsvarlig å høste skog- og fiskeressurser, så kan det gjøres med bedre samvittighet og mindre konflikt.
Vi trenger en helt annen holdning og en helt annen innsats for å nå målet om 30 prosent bevaring av norsk natur. Fordi vi selv og våre barnebarn fortjener det.
