Agderposten

Meninger

En morgen våknet jeg opp til nyheten om at Arendal var blitt Den Perfekte By

En morgen våknet jeg opp til nyheten om at Arendal var blitt Den Perfekte By

KRONIKK: Det skjedde plutselig da jeg åpnet utgangsdøren. På vei for å hente avisen.

Men avisen ble liggende i postkassa, for skulle du sett – på trappen, foran meg – lå en Fremtidskapsel!

Det er ikke første gang en Fremtidskapsel har lagt seg utenfor døra mi. Jeg kjenner igjen en neonfarget, glinsende Fremtidskapsel når jeg ser den, for å si det sånn. Sannsynligvis var den dratt ut av sin egen tid av det voldsomme uværet. Natten gjennom hadde det blåst helt vilt. Trær hadde kollapset. Alskens løsøre var gått på sjøen. Vinden hadde ennå ikke løyet.

Som de fleste vet, er ikke en Fremtidskapsel egentlig noen kapsel. Den ligner mer en glorete Post-It©-blokk. Været står for dramaturgien. Vinden lemper av ark for ark på blokka, ark for ark med syner og varsler om hva Fremtiden vil bringe.

Fremtiden

Og Fremtidskapsler er spennende greier, ikke sant, og min fulle oppmerksomhet denne vindfulle morgenen, var helt og holdent konsentrert på den gule blokka.

Det første arket viste Arendal som et prospektkort.

Det var grønne trær og røde roser. Himmelen var blå med perlehvite skydotter. Gamle venner hilste på hverandre igjen. Dagen var velsignet. Byen var velsignet. Overalt hersket fred og fordragelighet.

Arendal var med andre ord ikke til å kjenne igjen.

 - FOTO NTB Scanpix

FOTO: NTB Scanpix

Hva hadde skjedd med den mellomstore byen ved Skagerrak? Hva hadde passert i dette samfunnet, som i tiår etter tiår hadde toppet alle landets statistikker hva gjaldt kriminalitet og grove fantestreker?

Etter en serie debatter, og et par kommunevalg, endte man opp med å forby tigging på nytt i byen vår. Det skulle vise seg å være en genistrek

Hør: Nesten over natten hadde alle former for ran, overfall, prostitusjon, narkosalg, innbrudd, hærverk og vold opphørt! Gatene i den tidligere så belastede byen vår skinte og strålte! Utryggheten var forsvunnet. Ingen var redde.

Men hvorfor?

Nei & nei betyr nei

Post-It©-blokka og vinden forklarte:

Man hadde nok en gang gjort det forbudt å tigge.

Etter at Det Første Tiggeforbudet var avviklet, hadde vårt kjære Arendal nok en gang stått på randen av sin eksistens. I ferd med å kveles av reisende folk med en velbrukt 7 Eleven-kopp for hånden.

Opinionen var i harnisk. Etter frislippet av tiggere kunne man nesten ikke ferdes i byen lenger uten å møte en trengende med et ustemt instrument, eller en krykke, eller med et totalt uinteressant tidsskrift, fylt til randen med hjelpeløs poesi.

Problemet var selvfølgelig ikke at denne «nøden» var utrolig enerverende. Problemet var selvfølgelig at tiggingen bare var et løvtynt ferniss for tøylesløs kriminalitet. En katalysator for all verdens simple bandittgjerninger.

Etter en serie debatter, og et par kommunevalg, endte man opp med å forby tigging på nytt i byen vår. Det skulle vise seg å være en genistrek.

Ved å forby tigging, ut fra argumentasjonsrekken at tigging egentlig var et skalkeskjul for menneskehandel og narkolanging og skurkestreker som i utgangspunktet var forbudt, endte man opp med å forby alle disse tingene TO ganger. Og tro det eller ei, men all den kjipe kriminaliteten forsvant nærmest som dugg for solen. Som ved et trylleslag – i det øyeblikket man effektuerte lovendringen – opphørte alle former for simpel kriminalitet. Aldri mer ble det registret tyveri, narkosalg, prostitusjon, eller noe av det andre drittet disse folka egentlig livnærte seg av, mens de sto med koppen i hånda, og spilte på våre empatiske strenger.

Men det skulle ikke stoppe der.

Han som banka «Kåre»

Siden Fremtidskapsler er utformet som Post-It©-blokker, og siden Fremtiden alltid kommer med vinden, kan fenomener som animasjon oppstå. PostIt©-arkene flyr av gårde i en rasende fart, og levende bilder kommer til syne.

Det var sånn jeg plutselig gjenkjente den gamle rabagasten jeg gikk på skole med for så lenge siden. Det var slik jeg fikk høre hans vitnesbyrd om de fantastiske effektene et dobbeltforbud egentlig medførte.

Runneren fra skoledagene, en banditt som aldri hadde funnet seg til rette, som aldri hadde hatt en eneste seriøs jobb – ansiktet hans materialiserte seg på tidskapsel-blokka. Den gamle ugagnskråka var en angrende synder.

«Jeg tok det ikke alvorlig, ikke sant? Når jeg gjorde pøbelstreker, sa foreldra mine alltid NEI, men jeg skjønte det ikke. De sa bare NEI én gang. Hadde de sagt at det var skikkelig, ordentlig dobbeltforbudt og banke opp … for eksempel «Kåre» hver eneste dag, så hadde jeg selvfølgelig droppa det. Men de sa aldri ordentlig ifra. Jeg visste jo ikke om det bare var dagsformen til fatter’n som var ugrei, jeg visste ikke at det faktisk var råkjipt det jeg gjorde. Hadde de bare sagt TO ganger ifra at det var galt å sparke «Kåre» i skrittet, så hadde jeg skjønt det, liksom. … Og da hadde kanskje «Kåre» hatt unger i dag. Men jeg var jo bare en guttunge den gangen. Jeg mener, bare gjenta at en ting er ulovlig, så skjønner jeg det, liksom.»

Blafrende rapporter fra ordensmakten underbygde min tidligere skolekamerats historie. Flerfoldige hardkokte kriminelle hadde den senere tid kommet til dem og takket «for at de endelig hadde sagt ordentlig ifra – én gang til.»

Analyse & refleksjoner

Vinden flagret videre. Et nytt vitnesbyrd kom for dagen. Det var en av våre ypperste atferdsforskere, en kriminolog jeg i forbifarten ikke husker navnet på. En av dem som frekventerer nasjonale medier.

«Erfaringene fra Arendal er interessante. Det virker som det er en markant forskjell på å få beskjed to ganger – fremfor én. Dette fordi vi i en årrekke har tolket for eksempel Bob Marley feil.»

«Bob Marley?» Spurte en journalist.

«Ja. «No woman, no cry», for eksempel. Dobbel nektelse. Dyp kjærlighet.» Forskeren smattet fornøyd.

«Åh.» Sa journalisten med en flauhet som flagret i hver eneste Post-It©-lapp.

En profilert politiker blandet seg inn.

«Dette forbudet er noe jeg har ivret for i alle år. Mitt parti har alltid påpekt at problemene i samfunnet ligger i unnfallenheten. Vi tør ikke si klart nok ifra. Man kan rette pekefingeren mot bandittene én gang, men om vi lar det bli med det vil de bare fortsette. Jeg håper folk frem mot valget ser at den harde linjen vi nå har valgt for byen vår er den riktige. Man kan aldri si NEI ofte nok.»

Forskeren var ikke helt ferdig snakket, som man sier, og tilføyde uoppfordret en utdypende dimensjon ved problemstillingen, som verken politikeren, eller journalisten som intervjuet dem hadde tenkt over:

«Det interessante her, er at Arendal i sin tid hadde et tiggeforbud. … De konsekvensene vi ser av det nye forbudet av i dag er ikke sammenfallende med dem vi så den gangen …»

Her tok journalisten på seg sin profesjonelle hatt igjen, og fulgte sporenstreks opp:

«Hvorfor ikke?»

«Det viser seg at premissene for en dobbel lovgivning er viktigere enn vi trodde,» fortsatte forskeren tilfreds. «Det har seg nemlig sånn at det første tiggeforbudet var forankret i estetiske argumenter. Man mente at tigging var skjemmende og uverdig. Forskjellen ligger i premissene, denne gangen levnes ikke det estetiske noen relevans.»

Forskeren smilte fornøyd. Han hadde problemer med å gi seg.

«Hvis man derimot sier at vi forbyr denne folkegruppen å utøve sin skinnkriminalitet, så er det det samme som å forby all den andre kriminaliteten dobbelt opp. Ved å si NEI to ganger sender man et mye tydeligere normativt signal til samfunnet. Erfaringene fra Arendal viser at denne formen for lovgivning gir meget positive resultater.»

Konsekvensene

Fra det ganske land, ja fra hele verden, valfartet forskere og ikke minst politikere til Arendal for å lære om effekten av Det Nye Tiggeforbudet. Ordføreren ble invitert til hovedstaden for å fortelle om de oppsiktsvekkende resultatene. Og kommune etter kommune, by etter by fulgte vårt vedtak, og over det ganske land stupte kriminaliteten.

For å komme svineriet til livs måtte man knekke koden. Man måtte forby de ekte bandittenes illgjerninger. Igjen. Ordentlig

Siden resultatene talte for seg selv, satte våre folkevalgte umiddelbart i gang med å dobbelt-forby en hel rekke andre ulovligheter. Hvilket forekom dem å være en enkel oppgave.

På løpende bånd ble det nok en gang forbudt å:

Torturere. Voldta. Drepe.

For enkelhets skyld ble de nye forbudene lagt som underparagrafer til de allerede eksisterende. Virkningen lot ikke vente på seg.

Etter hvert ble våre lovgivere selvfølgelig fristet til å gå lenger. Hvorfor skulle man finne seg i kriminalitet i det hele tatt? Hvis man kunne få bukt med den ressurskrevende dritt-kriminaliteten såpass lett – med et dobbelt-forbud – hvorfor ikke ta skrittet videre?

Veien til lykke

Det ble stadig færre sider igjen på Fremtidskapselen foran utgangsdøra mi. Tretoppene bøyde seg. Men alt var ennå ikke slutt.

På Post-It©-blokkas siste blad så jeg følgende:

Hva om man forbød visse andre folkegruppers korrumperende tilstedeværelse dobbelt, eller mange nok ganger, ville man til slutt ende opp med et lykkesamfunn?

Sannsynligvis. Og videre, hvem ville ikke leve i et lykkesamfunn?

Alle, selvfølgelig.

Men for å oppnå 100 % kriminalitetsforebyggende effekt måtte man nagle De Store Forbryterne. Og da var det ikke snakk om nasking eller tyveri eller prostitusjon eller den slags. Nå snakket man om virkelig samfunnsødeleggende kriminalitet. Skurkestreker så grove og omfattende at de hadde puffet store kulturnasjoner utfor stupet.

For å komme svineriet til livs måtte man knekke koden. Man måtte forby de ekte bandittenes illgjerninger. Igjen. Ordentlig. Dette folkeslaget av lurendreiere som hadde sluppet unna selv historiens drøyeste rettsforfølgelser. Gang på gang.

Heldigvis for våre politikere var folkegruppens karaktertrekk, på linje med tiggerfolkets, for lengst definert. Kjennetegnene deres lot seg oppsummere i tre egenskaper:

Sluhet, grådighet, og upålitelighet.

Hvis man kunne finne en genuin nøkkel til å kvele disse ondene og deres opphav gjennom et streit lovverk, altså, ved ganske enkelt å forby disse etniske deformitetene TO ganger, så var man i mål, og vi ville leve lykkelig alle våre dager.

Mulighetene lå der. Arendal hadde vist vei.

Gaute Bie

Forfatter og lagersjef. Debuterte i 2003 med romanen «Pure popmusicbaby!». Siste utgivelse «Verden ifølge kartet» (CappelenDamm, 2012).