Agderposten

Meninger

Agder og reformasjonen

Agder og reformasjonen

LØRDAGSKRONIKK: Ifølge sagnet skal Vonde-Åsmund Berg ha slått i hjel den første lutherske presten i Valle. Det har nok lite med virkeligheta å gjøre. Men vi vet at prestekallet der sto ledig i tre år i slutten av 1540-åra.

Få hendelser i historia har hatt større betydning for utviklinga i Europa og i Norge enn reformasjonen – på godt og ondt. I flere land, som i Danmark, blei reformasjonen forberedt ved at den fant innpass ved lærdomssetene og forkynt av tilhengere av den nye læra. I Norge kom den som julekvelden på kjerringa.

I år feires 500-årsjubileet for Martin Luthers 95 teser mot den katolske kirkas handel med avlat. Folk kunne kjøpe seg til et kortere opphold i skjærsilden før de slapp inn i himmelriket.

Luthers opposisjon mot den katolske kirkas handel med avlat, blei nokså raskt fulgt opp med en mer fundamental kritikk av den katolske kirkas autoritet, mot pave- og bispemakta og mot klostervesenet. Samtidig appellerte han til den verdslige øvrighet, først og fremst fyrstene, om å redde kirka ut av dens babylonske fangenskap.

Luthers teser og skrifter blei trykt i store opplag, og han blei en av si tids største kjendiser. Uten den nye boktrykkerkunsten hadde reformasjonen neppe funnet sted.

Mange fyrster lot seg rive med av Martin Luthers budskap. Noen fordi de lot seg overbevise av hans kritikk, kanskje flere fordi de så store potensialer til å øke eiga makt og rikdom.

I Norden slutta nokså raskt både Gustav Vasa i Sverige og Kristian III i Danmark-Norge seg til den lutherske læra. Det er liten tvil om at Kristian III var en overbevist lutheraner, men det passa godt at reformasjonen også ga ham anledning til å styrke si eiga stilling.

Grevefeiden

Den såkalte Grevefeiden, som foregikk i Danmark i åra 1534-36, var i stor grad en kamp mellom tilhengere at den katolske læra og tilhengere av Luthers reformlære. Den kampen vant Kristian.

Seieren fulgte han opp med å innføre reformasjonen både i Danmark og Norge. Kanskje hadde han størst nytta av å beslaglegge kirkas og klostrenes eiendommer, som i Norge utgjorde om lag 45 prosent av alt jordegods i landet.

I Norge var som nevnt, Luthers lære knapt kjent, da kongen bestemte at også nordmenn skulle bli lutheranere. I enkelte kretser, som blant de tyske kjøpmennene i Bergen, hadde nok Luthers tanker og ideer vunnet et visst innpass.

Vi kjenner også til at enkelte misjonerte for den nye læra i Stavanger bispedømme, som vår landsdel hørte til. Den katolske biskopen der, Hoskuld Hoskuldssøn, reagerte kraftig og håpa at «thenne fordømede vantro oc Lutrj», som dessverre forblinda så mange, ikke ville få fotfeste i hans bispedømme.

På Agder vet vi svært lite om hvordan den nye lære blei mottatt. Men det finnes enkelte spor.

Prestedrap

Ifølge sagnet skal Vonde-Åsmund Berg ha slått i hjel den første lutherske presten i Valle. Det har nok lite med virkeligheta å gjøre. Men vi vet at prestekallet der sto ledig i tre år i slutten av 1540-åra. Det kan Jacob Michelssøn fortelle, som blei prest i Valle ca 1551. Årsaka var at «dy hagde verit saa onde och harde modt deris prester till fornn, att der ville ingen did».

Det samme kan humanisten Absalon Pedersen Beyer melde fra Bergens-traktene. Vi vet også at så seint som i 1576 blei bøndene i Åmli krakilske, fordi presten Jens Pederssøn Droby blant anna nekta dem å feire kjørmesse. De trua med å avsette ham.

Kjørmesse eller kirkemesse, var ei feiring som foregikk på dagen for den lokale kirkas innvielse. Det var mye folkelig glede med fest, øl og dans, og sikkert en del umoral knytta til denne katolske festdagen. Kjørmesse blei derfor forbudt etter reformasjonen. Bøndene reagerte også på at de ikke lenger fikk lov til å ta med seg heim vie altervin fra kirka for å bruke den som legemiddel «for ondt i øiene eller andre sygdommer», slik som de «pavlige troldfolk» hadde tillatt.

Reformasjonen førte til ei styrking av djevel- og heksetrua. Biskop Jørgen Erikssøn i Stavanger forbød all form for magi, både den svarte og den kvite, begge var nå å anse som djevelens verk. Det betød at de såkalte kloke koner, som nok iblant brukte kvit magi, risikerte å bli anklaga for trolldom.

Jørgen Erikssøn er blitt kalt for «den norske Luther», men han er også blitt sett på som den første trolldomsideolog i Norge, den som brakte dette tankegodset til landet. Det er neppe tilfeldig at de første trolldomsprosessene dukka opp på Agder kort etter at han blei biskop i Stavanger i 1571.

Ryktene gikk

I 1572 blei Gro Eppeland i Åmli anklaga for å fare med trolldom. Den samme anklaga blei retta mot Angjerd Oland i 1588 og mot Kirsti Kvåle i Bygland i 1595. De blei trulig redda ved at sognepresten sammen med bygdefolket gikk god for dem på kirkebakken.

Det er viktig å føye til at biskopen understreka at slike saker ikke måtte avgjøres på grunn av lause rykter. Først på 1600-tallet greip denne epidemien om seg for alvor på Agder, som i landet for øvrig.

Også på andre områder fikk innføringa av reformasjonen store følger for den gamle norske kulturen. Mye kirkekunst blei ødelagt på grunn av den såkalte ikonoklasmen, det vil si billedstorming. Helgenbilder og anna kirkekunst blei ødelagt, men kanskje likevel ikke i så omfattende grad som det har vært hevda.

Kanskje har vi et lokalt eksempel på ikonoklasme også i vår landsdel. Først på 1900-tallet blei det gjenfunnet et krusifiks fra ca 1250 på loftet i Gjøvdal kirke. Krusifikset bærer tydelig preg av øksehogg. Kanskje var det en prest eller en overivrig lutheraner som ville kvitte seg med dette bildet.

Luthersk moral

Den lutherske morallære var nok strengere enn den katolske, eller kanskje var det slik at katolisismen gjennom århundrers erfaring hadde lært seg å se gjennom fingrene med en del av sidespranga.

Da reformasjonen blei innført i Danmark-Norge blei det bestemt at straffa for hor var døden. Nokså raskt ble straffa begrensa til å gjelde tredjegangs hor. Men ytterst sjelden blei straffa så hard. De norske bøndene, lagrettemennene, dømte helst etter sedvaneretten, og da slapp de fleste med ei passe bot etter sidesprangets karakter. Ikke overraskende var bøndene mer pragmatiske enn ideologene.

Men i 1584 anklaga lensherren Erik Munk Søren Hodnebrog for å ha begått hor for tredje gang. Lagretten dømte ham til døden, og Erik lot ham henrette etter en ankefrist. I 1585 blei saka stevna inn for herredagen (høgsterett) i Oslo. Dommen blei oppheva og lagrettemennene dømt til å grave opp Søren og legge ham i via jord, det vil si på innsida av kirkegårdsmuren.

Reagerte negativt

Vi kunne nok finne flere lokale eksempler, men tidas tann har fjerna de fleste. Det er imidlertid ingen tvil om at bøndene reagerte til dels svært negativt mot at den gamle gudstrua blei tatt fra dem, den som de hadde blitt vant med gjennom flere hundre år, og som hadde gitt dem trygghet både i dette og i det neste livet.

Se dette bildet i full størrelse
 - KOMMENTAR Kjell-Olav Masdalen, seniorforsker.

KOMMENTAR: Kjell-Olav Masdalen, seniorforsker.

Reformasjonen var også med på å spenne beina under den gamle norske statsdannelsen, og den bidro til at umistelige kulturskatter, kirkebygg og klostre blei brutt ned og ødelagt.Tida var overmoden for en reformatorisk bevegelse.

Men dessverre gikk det til dels med reformasjonen som med så mange andre reformbevegelser, de blei ofte korrumpert når makta greip inn og skulle mjøle sine eigne interesser. Likevel har mange av reformasjonens tanker og ideer holdt seg og er i stor grad levende også i dag.

Kjell-Olav Masdalen