Utfordrer hele veien

Annonse
Annonse

Anerkjente

forfattere som skifter sjangermessig beite er ikke noe nytt. I det siste er det blitt farsott at de gir seg den reindyrkede krimmen i kast. Knut Faldbakken er et typisk eksempel. Han er ute med sin femte krimroman på like mange år. Det er vanskelig å klandre dem. Follow the cash, er god saying i så henseende. Roy Jacobsen er siste skudd på stammen.
Skjønt, helt sant er det ikke. Jacobsen har ofte lånt elementer fra krim- og spenningssjangeren. Og i thrilleren "Ismael", for ti år siden, tok han den helt ut.
Årets roman er på sin side mer tro mot selve krimsjangeren. Her er det forbrytelsen og oppklaringen som står sentralt. Politibetjenten Marion virvles inn en rekke drap, ja, reine henrettelser er det. Og ofrene er "anrettet", som kunstverk, på en måte som tyder på dette slett ikke er snakk om forbrytelser gjort i affekt. Snart er det klart at Marion og hennes kolleger står overfor en grufull seriemorder.

Jo da

, Roy Jacobsen velter seg i det bestialske og groteske. Ved første øyekast ligger klisjeene tjukt utenpå her. Selve sujettet, etterforsker jager gal morder, må jo sies å være såre banalt. Samtidig er det turnert på en særegen måte. Kanskje ikke overraskende. Jacobsen har mange ganger, siden "Seierherrene", vist seg som en litterær ringrev, også denne gangen. Og visst er det velkomponert. Og visst er det velskrevet. Men er det noe mer?
Heldigvis er svaret ja. "Marions slør" kretser omkring en krimgåte, og er først og fremst en krim. Den utfordrer både leseren og sjangeren hele veien. Det sistnevnte er særlig befriende, siden krim jevnt over sliter med å drukne seg sjøl i stiliserte effekter.
Fortellinga foregår på flere plan, både metaforisk og kronologisk. Og den er vel så mye en kritisk samtidskommentar, knyttet til et politisk betent, etnisk og flerkulturelt Norge, hijab, muslimske nettverk, kulturelle konflikter, fordommer og sosiale lag i ei nær fremtid.
"Marions slør" er et noe omstendelig, men like fullt vellykket romanprosjekt. Så gjenstår det å se om Hege Storhaug liker denne boka.