Two Door Cinema Club er for meg et ubeskrevet blad, men både band og publikum fikk valuta for pengene – britenes dansbare gitarpop gikk rett hjem hos de – til bandets store overraskelse – mange tusen fremmøte. Britene breaket i Norge denne onsdagen.

Et annet band som må sies å ha fått et gjennombrudd var skotske Biffy Clyro, og på tross av at de har hatt flere låter på radio og solgt ut sine siste klubbkonserter i Oslo, fortoner alt seg veldig annerledes når de plutselig underholder mange, mange tusen mennesker på hovedscenen.

Det rutinerte livebandet Gallows entret scenen på sekundet halv ti og leverte i løpet av en snau time en maktdemonstrasjon av de sjeldne. Vokalist Frank Carter er så frekk i kjeften at flere publikummere segnet om i latterkrampe. Samtidig er han inkluderende – en av oss. Spesielt tydelig ble dette idet Carter mot slutten av konserten kranglet med Prosec-vaktene og fikk en ung gutt som var godt i gang med å bli kastet ut av festivalområdet, opp på scenen. Unggutten, som danset keitete og brølte ikke-tekster, husker forhåpentligvis den spesielle opplevelsen. Band som Gallows – som stort sett ikke gjør annet enn å turnere – er rett og slett ustoppelige når de først setter i gang. Låtmaterialet, som ikke overbeviste særlig på plate, kom virkelig til sin rett denne kvelden. Ingen forlot området til fordel for Florence And Her Machine. Som Carter selv sa: «This one goes out to Florence and her machine. I hope it fuckin runs out of batteries». Gallows bør komme tilbake til Norge veldig snart, og da venter garantert et større publikum enn på Amfiscenen denne idylliske sommerkvelden.

Them Crooked Vultures, – bandet med kanskje høyest tetthet av rockekredibilitet noensinne – pumpet i vei på hovedscenen. Jeg fikk kun med meg deler av konserten, men lot meg ikke fenge videre av deres urtradisjonelle rock. Gode låter er ironisk nok sjelden vare i supergrupper, da medlemmenes egenrådighet og uunngåelige historiske ballast ofte utfaser enkle ting som nettopp minneverdige sanger. Da sitter man igjen med musikk fremført av briljante musikere, og lite annet. Men det er delte meninger om konserten, noe som er tydelig i Dagbladets terningkast tre og Lydverkets skinnende sekser.

Dizzee Rascal, som vi kjenner som en lett sjarmerende pingle fra Bow i Øst-London, har vokst seg stor og sterk på få får. Ikke bare i muskelmasse – for han har blitt ganske så tettpakka siden sist – men også i form av musikalsk gjennomslagskraft. Hans grimey hiphop skapte liv og røre på et fullstappet Amfi, men noe sier meg at altfor få av de mange (og veldig drita) menneskene som var der husker det som en stor musikalsk opplevelse. For Rascals musikk er og blir avansert, og det var først idet hans nyere og langt mer radiovennlige låter pumpet ut av PA-anlegget at man fikk følelsen av at det var riktig tid og sted for briten.

I dag avsluttes festivalen – et bittersøtt faktum. Cashless-kortene er for lengst tomme og hangoveren trolig ulevelig for mange rundt omkring i teltene på området, men i skrivende stund steiker sola og alle virker sultne på mer. Godt er det da at det avslutningsvis bys på mye interessant musikk. Har du ikke fått nok av det harde kan bergenserne i Blood Command være noe for deg. De spiller på Campingscenen allerede klokken to, og byr med åpne armer på poppete metallisk hardcore.

Yelawolf ryktes å være den neste store hvite rapperen, skal vi tro rapporter fra festivalen SXSW i Texas. Eminem har muligens en konkurrent i denne gutten fra Gadsden, Alabama. Apropos hype, Brooklyn-bandet The Drums er en av årets mest omtalte band på internett, og det blir spennende å se om de makter å ta steget ut av bloggosfærene og opp på scenen. Få har prøvd uten hell. Lars Vaular skal deretter ta solbrillene på og underholde massene, og den noe atypiske bergensrapperen har litt å bevise med tanke på all spalteplassen som har vært viet han det siste året.

I teltscenen skal de bandana-kledde eksentrikerne i Serena-Maneesh gi oss lyden fra sitt nyfødte andrealbum, og med konserten på Rockefeller i mai friskt i minne anbefales dette på det varmeste. Ønsker man mer sensasjonspreget indierock så er det duket gjensyn med Arcade Fire på hovedscenen halv elleve. Ikke den friskeste bookingen på Hovefestivalen i år, men kanadierne er noe av det fremste innenfor hardtfølende alternativ rock i dag.

På nattetid har du i flere gode valgmuligheter – amerikanske Classixx har levert en mengde gode remikser, blant annet for franske Phoenix, og det koker garantert på Flekken denne avslutningsnatten i Los Angeles-duoens regi. Bak det finurlige navnet Fuck Buttons gjemmer det seg unik musikk som du virkelig bør få med. Årets «Tarot Sport» – i sin vakre og sonisk utfordrende elektronisk drakt – er et av de finere albumene jeg har hørt på lenge. La dette være det siste du ser på Hove.

Jeg takker herved for meg. Det har vært en nydelig festival!