Med én roman plasserte Per Petterson seg i samme liga som Dag Solstad, Tarjei Vesaas...ja, Knut Hamsun. Med de enorme forventningene som møter «Jeg forbanner tidens elv», må man bedømme med finfølelse. Men likevel er det ikke til å komme unna at årets Petterson-utgivelse er en skuffelse. Strengt tatt er det kanskje ikke annet enn et skritt tilbake til det han har skrevet før han traff så godt med den ene romanen.
Det er lett distanserte og triste betraktninger rundt familieliv på Østlandet (og kanskje ikke så ulikt forfatterens eget). Det varme og nære og allmenmenneskelige fra supersuksessen er borte og det er ikke samme dobbeltbunn i de vanskelige mellom-menneskelige forholdene, og dermed blir det vanskelig å føle med hovedpersonene, uansett hvor skakkjørte de er.

Historien om stakkarslige Arvid (som vi kjenner fra tidligere bøker) som står midt i en skilsmisse når moren hans får kreftdiagnose og deres ferd til sommerstedet i Danmark engasjerer ikke. Det er fine partier innimellom, særlig når Arvid trekker fram gamle romaner og filmer han og moren har sett sammen, og felleskapsfølelsen som er lett gjenkjennelig når de diskuterer gamle minner. Men det er lite spenn i ømheten, og lite spenning i forholdene.
I foregående roman var det jo nettopp spennet mellom storheten og det magiske, og det lille og stusselige som gjorde noe av drivet i fortellingen(e).
Og; at Arvid har valgt å proletarisere seg...ja: har vi ikke lest nok om unge norske selvproletariserte menn? Tittelvalget sier jo sitt: der «Ut og stjæle hester» signaliserer noe vitalt og spennende er «Jeg forbanner tidens elv» et gammelt Mao-sitat som kanskje sier noe om stivheten i Pettersons årelange prosjekt med å skildre sporene etter en tapt tid familiært og samfunnsmessig – på Hemingway-vis - gjennom sitt alter ego Arvid Hansen. Kanskje var det et spesielt stjernetreff med foregående roman.
Likevel; har man først lest den og grått, så har man lite annet enn skuffelse å hente i årets bok, selv om språket er godt og Petterson er en dyktig forfatter og selv om en forfatter må få lov til å være tema-utholdende. Det blir rett og slett litt uengasjerende.

BokByline: