Hovedscenen var stort sett ofret indiepop og emo, mens de glade svartkledde tilbrakte åtte lange timer i Amfiet. Hove har på to år markert seg med en markant metalprofil, og arven fra fjorårets Hatebreed-, Gojira- og Mastodon-konserter blør bli godt videreført i løpet av uken.

Black Tide har i løpet av noen måneder etablert seg som et av verdens mest spennende metalband, ikke bare på grunn av at vokalist Gabriel Garcia var utrolige 14 år da albumet ”Lights From Above” ble spilt inn. Låter som ”Shockwave”, ”Live Fast Die Young” og ”Show Me The Way” er superfengende, velproduserte låter som har gitt dem mange fans blant både unge fans og voksne musikkjournalister. Når de åpnet Amfi-scenen i går, levde de derimot ikke opp til forventningene. Vokalist Gabriel Garcias vokal er like ukontrollert som Name sin underlige falsettvokal dagen før, og når de plutselig er minus en gitarist, blir det noe halvhjertet og Ungdommens Kulturmønstring-aktig over det hele. Hvor er det blitt av sistemann, mon tro? Har han fått husarrest, eller fått sparken over en krangel om bruk av konfirmasjonspenger, kanskje? Ikke vet vi, men sårt savnet var han. Coverversjoner av Metallicas ”Hit The Lights” og Iron Maidens skjulte perle ”Prowler” liver opp settet, og blendende instrumenttraktering imponerer, men Black Tide har et sårt behov for å øve og kanskje gå noen år på karismaskolen.

Audrey Horne har et helt annet utgangspunkt. Med noen av de mest erfarne og beste musikerne metalnorge har å by på, har de alle forutsetninger for å lykkes i format som Amfi-scenen. Og til tross for et noe svakt album i bagasjen, spruter det av bandet fra første doble riffing fra gitaristene Arve Isdal og Thomas Tofthagen. Bandets melodiske metal, med åpenbare referanser til 90-tallsband som Faith No More, er bredbent og stort anlagt, og vokalist Torkjell Rød loser låtene effektivt i havn. ”Confessions & Alcohol” og ”Treshold” blir høydepunktene på tre kvarter med solid metal i Amfiet.

Oslo-rockerne i WE tar det enda lenger. Bandet har solgt skuffende lite av årets ”Tension & Release”, men bryr seg fint lite om det når et tusentalls publikummere benker seg foran scenen og opp mot skogholtet. Vokalist Thomas Felberg klarer på jovialt vis å inkludere hver eneste en av dem, og snakker til hver eneste publikummer når han inviterer med på ”Cosmic Biker Rock N Roll”. De tunge 70-tallsriffene blandes med popinfisert rockemusikk i ”Catch Electrique” og ”That"s Why (You"re So Fine)”, og psykedeliaen får fri flyt i mesterverket ”Smugglers” og monsteret ”Wooferwheels. Black Tide-vokalist Gabriel Garcia brukte sin infantile energi på å skjelle ut publikum som satt og slappet av oppe i amfiet, Felberg sjarmerer dem i senk med å både påpeke hvor feiende flott det ser ut å slange seg i solen. På en festival hvor de store norske headlinerne ikke er hentet inn av Toffen & co – noe de bør ta seriøs selvkritikk på – er det godt å se at band som WE tar ansvar og viser hva norsk rock kan by på. Avslutningsvis ruller WE ut ”Carefree”, og ber på musikalsk vis publikum leve en bekymringsløs tilværelse resten av festivalen. Rockeperfeksjon.

Mens WE har vært en stabil kraft i norsk rock de siste årene, har Coheed & Cambria vært tilsvarende ustabile på den internasjonale scenen. Konsertene har variert fra meningsløse til finfine, og bandet selv har byttet ut medlemmer og vært på rehab i et skremmende tempo. På Hovefestivalen ser de ut til å være friske og fine, men ødelegger litt for meg selv med en del rotete låter og de mest unødvendige kordamene på denne siden av Svein fra Charterfeber. De famler seg gjennom første halvdel, men skrur settet godt på plass med ”Feathers”. Den sedvanlige coverversjonen av Iron Maidens ”The Trooper” følges opp med mer Maiden-tema i deres egen ”The Runing Free”, og en massiv avslutning med ”Welcome Home” sikrer godkjent.

Avenged Sevenfold er elsket og utskjelt i like store volum. California-kvintetten kler seg som statister fra en dyr Hollywood-film, og lager popmetal som blander vestkyst-hardcore med skamløst fengende refrenger og pumpende amerikansk metal. Åpningen med ”Critical Acclaim” of ”Afterlife” skjemmes litt av dårlig lyd, men M.Shadows – som har språket til T-Pain og kroppsspråket til Axl Rose – og hans Cali-bande spiller med en selvsikkerhet og arroganse selv George W. Bush hadde misunnet dem. Og på samme måte som den amerikanske presidenten vippet over 50 prosent, får Avenged Sevenfold majoriteten på sin side. Utover i bandets tilmålte time serverer de låter fra sine to siste album, og siden dagen er stemplet med coverlåtens tegn, kommer to vel mottatte vers av Panteras ”Walk”. Breialt? Ja. Effektivt? Veldig. Til og med kabaretlåten ”A Little Piece Of Heaven” fungerer når Avenged Sevenfold tøffer seg på Hove, og sender metalfolket ut av Amfi-scenen med feite flir om munnen.


SE BILDESERIER FRA HOVEFESTIVALEN


LES ALT OM HOVEFESTIVALEN HER