Det tok sju år fra han fikk sin kreftdiagnose, til han følte at sykdommen var kommet så langt at han ikke orket mer. Hadde det vært mulig ville han valgt en annen måte å dø på enn å gå ut om natten og gjøre ende på livet i det skjulte.

Avskjedsbrev

Arendalsmannen Bjørnar Kanli har skrevet brevet i full forståelse med sin nærmeste familie, og det er med deres tillatelse vi gjengir hans "gravtale". Han ønsket å dø i sin seng med familien rundt seg, etter at han selv hadde tatt den pillen som gjorde at han ikke våknet mer. I brevet til Agderposten skriver han at det er nesten like viktig å fortelle omverdenen at det er mulig å motivere seg til å mestre motgang, slik han selv gjorde i mange år.

Han var gjennom flere vanskelige, smertefulle og store operasjoner uten å miste humør og livsglede. Først da det ikke lenger var noe håp om at livet kunne leves på en for ham verdig måte, tok han sin dramatiske avgjørelse. "Når De leser dette er jeg død og begravet." Slik starter følgebrevet til Agderposten.

Oppfordrer til debatt

-Bjørnar Kanli oppfordrer til en viktig debatt. Hvorfor skal man ikke få den hjelpen man trenger når alle prognoser sier at livet likevel går mot slutten. Alle som har den minste snev av empati vil forstå Kanli, sier Levi Fragell.

Fragell er leder i Foreningen Retten til en verdig død. Han ser ingen betenkeligheter om det blir innført eutanasi i Norge.

-Når et menneske likevel er i ferd med å dø, er det inhumant ikke å kunne være til hjelp, sier Levi Fragell.

Levi Fragell ønsker at Norge skal følge eksempelet til USAs delstat Oregon. Der kan mennesker med mindre enn seks måneders forventet levetid, og med alvorlig sykdom, få utskrevet resept på midler som gjør ende på livet. Det må skje i samråd med fastlege, men det er personen selv som må ta middelet og som bestemmer når lidelsen er blitt uutholdelig, psykisk eller fysisk.

-Eutanasi er et etisk problematisk felt. Det må være helt sikkert at det skjer i livets sluttfase og at tilværelsen er uutholdelig.

Han mener også at mennesker må ta inn over seg at sykdom og død hører med til tilværelsen. Men når livet blir fylt av uutholdelige lidelser psykisk og fysisk, mener han det er riktig at mennesker får lov å velge døden.
-Bjørnar Kanli oppfordrer til en viktig debatt. Min tanke går til hans familie. De skal vite at dette vil bety mye for oss i vårt videre arbeid, sier han.

Her er hele brevet

Kjære alle sammen.
Det å ta sitt eget liv er jo ikke vanlig, men det å skrive en tale til sin egen begravelse er vel enda uvanligere. Det er flere grunner til så vel den drastiske handling som til disse skriveriene, og det kommer jeg tilbake til.
Men først vil jeg takke deg Arna for det du har vært for meg. Du er et fantastisk menneske! Så en stor takk til barn, familie, slekt og venner for alle de hyggelige stunder vi har hatt sammen.

Dernest vil jeg fortelle om en spesiell opplevelse jeg hadde og som kan hende også kan hjelpe dere dersom dere møter skikkelig motgang i livet. Denne opplevelsen viser at en faktisk kan mestre hvilket som helst problem dersom en greier å motivere seg på riktig måte: Noen uker etter at det svære kreftangrepet i tykktarmen og leveren var konstatert i februar 2001 og det var klart at overlevelsessjansen nærmest var ikke-eksisterende, lå jeg i min seng og tenkte over min begredelige situasjon. Humøret var vel slik en kunne forvente, men for øvrig var jeg i god balanse. Plutselig var det som om en person sto ved siden av sengen og snakket til meg, og denne personen var jeg selv. La meg kalle ham "han".
Det første han sa var: "Hvorfor i huleste ligger du der og gremmer deg og er bitter mot skjebnen! Du burde heller av hele ditt hjerte takke skjebnen. For det første har du hatt et helt fantastisk liv; en flott barndom, en topp kone og fine barn, gode venner, du har aldri vært syk før (for eksempel, sist du hadde influensa var for 35 år siden) og du har hatt en jobb som du har elsket, for å nevne noe.
For det andre har du jo alltid sagt at du ikke er redd for å dø. Nå vet du jo at du ikke er det.
For det tredje vet du jo at gjennomsnittsalderen for menn i Norge nå er 74 år. Da er det klart at dødsstatistikken må begynne langt under din alder på 65 år og gå opp tilsvarende på den andre siden. Følgelig, når du har nådd opp i din nåværende alder, så vil det være å anse som en naturlig død hva alder angår, og en årsak skal jo døden ha."
Så forsvant denne fantasifiguren, og jeg ble liggende og tenke over hans argumenter. Jeg fant fort ut at han hadde jo helt rett, og plutselig var det som å slå over en bryter i hjernen, og jeg ble glad og fornøyd. (Det var vel underbevissthetens måte å motivere meg til å mestre situasjonen. Både før og siden har jeg ment at en kan motivere seg til å takle hva det skal være).
I disse årene som er gått siden, har jeg ikke hatt et eneste tungt øyeblikk psykisk sett. Jeg har hatt til sammen seks til dels svære operasjoner med etterfølgende til dels store komplikasjoner, slik at de fysiske plagene har vært temmelig store. Men humøret har hele tiden vært godt. Tankene har jo titt og ofte streifet innom kreften min, men det har ikke på noen måte ødelagt humøret. Det høres utrolig ut, men det er virkelig sannheten. Jeg får vel gjøre oppmerksom på at jeg ikke tror på verken Gud eller Djevel, og døden skremmer meg derfor ikke.
Den neste grunnen til disse mine skriverier er et brennende ønske om et innlegg i debatten om "aktiv dødshjelp", fordi jeg nå føler at jeg har et særdeles godt grunnlag for å ha en mening om dette. Jeg synes det er helt forferdelig at et menneske som er dødssyk og lider ikke skal kunne hjelpes til å få en slutt på de fysiske og psykiske lidelsene. Når et kjæle- eller husdyr er dødssyk og lider, viser vi medlidenhet og tar det til dyrlegen for en siste sprøyte, men når det gjelder et menneske som går mot den sikre død og lider de forferdeligste kvaler så vel fysisk som psykisk, så mener man at de bare skal ligge der og råtne bort.
Jeg kan til nød forstå at de religiøse har en slik "umenneskelig" holdning, men det er komplett umulig for meg å forstå hvorfor ikke-religiøse mennesker skal innta et slikt standpunkt. Uttrykket "aktiv dødshjelp" har jo vært fy-ord gjennom hundrer av år som følge av at den kristne lære har styrt samfunnet fullstendig.

Imidlertid er vi jo nå endelig kommet inn i en virkelig "opplysningstid" hvor i allefall vårt lille samfunn her oppe på berget er blitt beundringsverdig humant. Så nå er vel tiden endelig kommet til at politikere og myndigheter for øvrig og alle andre begynner å tenke på å forandre denne umenneskelige praksis som faktisk på en måte er like forferdelig som det at muslimene stener sine egne til døde. For ordens skyld: jeg forlanger ikke at helsepersonell skal gi meg den siste sprøyte, men jeg forlanger at en giftpille skulle kunne legges på mitt nattbord slik at jeg kunne ta den selv. Nederland har jo med stort hell praktisert dette med aktiv dødshjelp i mange år, så hvorfor ikke også i Norge
Jeg ber Arna sende kopi av dette brevet til Agderposten og Aftenposten slik at mine erfaringer og tanker kan spres om hvordan en kan få en meningsfylt tilværelse selv om en opplever allverdens motgang og om hvorfor man nå for alvor bør starte en debatt i folket om "aktiv dødshjelp". Forhåpentlig vil andre aviser rundt om i landet plukke opp artikkelen. Det skulle glede meg meget (vel, jeg kan jo i skrivende øyeblikk glede meg i håpet)!

Til slutt kan jeg fortelle dere at her jeg nå sitter og skriver mitt siste brev i livet, er jeg i fullstendig balanse og har det greit. Det skal bli godt å slippe alle plagene. Naturligvis er det veldig trist å skilles fra mine kjære og venner og bekjente, men det hjelper meg å erkjenne at denne atskillelsen hadde jo kommet senere i ethvert fall, selv om jeg hadde levd til jeg sovnet inn av alderdomssvakhet.
Jeg tror at denne min løsning er best også for mine nærmeste. Det er en forferdelig tanke for meg å forestille meg at de skulle se at jeg råtnet på rot så å si. Og enda verre; tanken på at barnebarna skulle se bestefar transformeres til et ugjenkjennelig "vrak", er for meg helt uakseptabel.
Det eneste jeg er lei meg for, er at jeg nå er nødt til, som en tyv i natten, å snike meg inn i garasjen helt alene og "forlatt" - legge meg ned på et skittent, kaldt og hardt sementgulv og ta mitt eget liv, for senere å bli funnet og båret ut som et slaktedyr. Det er ikke akkurat noen verdig og fin slutt på livet som jeg av våre styrende er tvunget til!
Dette i grell kontrast til følgende scenario:
Jeg kunne samle mine nærmeste rundt meg, ta et varmt og fint farvel, legge meg i min seng, strekke hånden ut etter giftpillen og sovne fredfullt inn antagelig ville jeg gjøre det med et godt smil om munnen.
Jeg føler meg ganske overbevist om at også mine nærmeste ville føle det som en verdig og fin slutt på livet.
Helt til slutt har jeg lyst til å gjengi et lite dikt som jeg er veldig glad i:
Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der.
Jeg sover ikke
Jeg er de tusen vinders blåst
Jeg er snøkrystallers frost.
Jeg er morgensol i duggvåt eng
Og høstregnet som væter kinn.
Når du våkner opp i morgenstille
Er jeg de tusen fuglevingers sus.
Når du sovner inn i nattens silde
Er jeg de milde stjerners lys.
Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der.
Jeg døde ikke
(Jeg kan jo bare håpe på at noen av dere vil føle det slik)
Farvel og takk for alt.