Om ikke regnværet tirsdag klarte å riste Hovefestivalen i fundamentet, så var det bare å lene seg tilbake for å se hvordan rap-artistene torsdag gjorde sitt beste for å rote til alt av tidspunkter og logistikk.
Med årene er man blitt godt vant til at amerikanske rappere avlyser eller ikke dukker opp, ofte med de mest finurlige unnskyldninger på lager. Klassikeren om manglende pass er en gjenganger, mens Wu-Tang Clan presterte kunststykket å begynne å slåss på flyplassen i New York da de skulle spille på Kalvøya på 90-tallet. Nas avlyste fire konserter i Norge på rad, mens da Scarface var på vei til Norge i vår, oppdaget han rett før avreise at "passet var utgått".

Så da Papoose og Dipset-gjengen fikk problemer med flyturene over Atlanteren, var det få som var veldig overrasket. Alle sammen klarte til slutt å komme seg til Sørlandet, men hele programmet på Hovescenen ble utsatt med gode to timer. Backstage ruslet en mildt sagt stresset Toffen Gunnufsen mellom journalister, bodyguards og festivalansatte, og gjorde sitt beste for å jage artister på scenen. Det klarte han da også til slutt, selv om festivalens største scene etter hvert fikk mer preg av kaoset som var på Woodstock i 1969 enn en strømlinjeformet norsk festival.

Med monsterkonserten til Gojira friskt i minne, kun irritert i hjernebarken av Lamb Of Gods skuffelse, var det klart for metaldag nummer to på Amfiscenen. Slayer og Mastodon får æren av å styre butikken på Hovescenen fredag, mens norske She Said Destroy, Connecticut-kvintetten Hatebreed og kultbandet Neurosis fikk ta for seg festivalens nest største scene. Først ut var She Said Destroy, som er blant norsk metals stigende stjerner. De har overbevist stort på klubbkonserter de siste årene, og sto til godkjent da de nå tok steget til festivalscenen. She Said Destroys blanding av klassisk death metal, progressive elementer og rullende thrashriff overrasket helt klart et nysgjerrig festivalpublikum. Likevel falt bandet noe gjennom med en mildt sagt uerfaren scenefremførsel og nervøse tekniske feil. Hove er ikke uttaksrunde til by: Larm, for å gi et tips i den retningen.

En time senere er det duket for Hatebreed, det fineste Connecticut har servert siden Katharine Hepburn. Frontfigur Jamey Jasta har vært en aktiv pådriver på den amerikanske hardcorescenen siden han startet eget plateselskap og arrangerte konserter i konfirmasjonsalder. De siste årene har den hyperaktive vokalisten fått høy status som programleder for MTV Headbangers Ball, og fremstår som en naturlig leder innen sjangeren. Sist jeg så Hatebreed var foran et par hundre mennesker på den lille klubben So What i Oslo, og da la de stedet bokstavelig talt i ruiner. Det var for øvrig også første gang jeg så en gjeng unggutter som senere tok navnet Purified In Blood, allerede da var de tatovert til haken og i full aksjon på dansegulvet. Nok om det, mer om et av verdens mest underholdende band. Hatebreed går på scenen til lyden av sausete 80-tallsmusikk, før "To The Treshold" prøver å strømme ut av høyttalerne. Lyden er pinlig lav, og Jamey Jastas rop om deltakelse fra publikum kommer så vidt over fotograven.

To låter senere er alt i sin skjønneste orden. Hatebreed er suverene på å levere brutal hardcore i form av slagord, og "Destroy Everything" fyrer opp publikum til kokepunktet. Jasta kaster av seg Suicidal Tendencies-genseren, og får hele Amfi med på total hengivelse. Han fortsetter inn i "Diehard As They Come" (slagord, anyone?), og en rekke perler fra bandets fire album, før "Beholder Of Justice" befester Hatebreeds total kontroll over publikum. Lynkorte pauser mellom de hardtslående låtene sikrer null rom for avslapning, og i løpet av den lille timen de spiller ender Amfi opp som et ute-av-kontroll dansegulv verdig den drøyeste norske bygdefesten man kan forestille seg. Mot slutten oppfordrer Jasta alle jentene i publikum til å sette seg på skuldrene, og gir klar beskjed til guttene, "don"t get creepy...". Gitarist Sean Martin banker i gang åpningen på "Live For This", og "if you don"t live for something, you die for nothing" runger mellom trærne, mens damene vaier over publikum. Vakkert, og det største og mest rørende publikumsøyeblikket på Hove 2007. At "I Will be Heard" avslutter konserten er ikke noen overraskelse, men Hatebreed klarer uansett å ta sin største hit til høyder ukjent til og med for erfarne Himalaya-sherpaer. Jamey Jasta annonserer at bandet personlig vil stå ved siden av scenen og signere og hilse på publikum, og de siste kalde hjerter er vunnet. Franske Gojira tok kronen som suverene nykommere onsdag, Hatebreed brakte all sin erfaring, låtmateriale og intensitet til torsdagen. De kom, de spilte, de vant.