I en perfekt verden skulle mannskoret Hermanos åpnet Hovefestivalen foran tusenvis av håpefulle festivaldeltakere som døste foran hovedscenen mens de distingverte voksne herremennene sang sine vemodige hyllestviser til sjø og sørlandsliv. I stedet ble det en mildt sagt tafatt åpning, med noen hundre forskremte sjeler inni plastponchoer som hilste Toffen og festivalmakker Morten Sandberg velkommen kl 14.00 tirsdag. Toffen så ikke ut til å la seg plage av det irriterende regnet, for ti minutter tidligere satt han varmt og godt i et klasserom foran det norske pressekorpset og proklamerte at litt regn hører med til en festival.
-Dette er det største utfartsstedet i Agder, og folk camper her hele året. Det at det regner i norsk natur er bare en del av teltlivet, smilte den alltid like glade festivalsjefen, før han la til at han tar det som en selvfølge at solskinnet skal gjøre sin entré.
-Vi har 10.000 publikummere inne hver dag, og til sammen 13.000 med alle frivillige og akkrediterte. Da er det klart det skal bli sommer og sol etter hvert!
Toffens daglig leder og medinvestor, Morten Sandberg, er også berørt av den joviale og hippieaktige stemningen som preger Hovefestivalen. Sandberg er sjef for Concept Communication, et mektig firma som blant annet dro i mange tråder da Quart utviklet seg fra en uskyldig sørlandshelg til et slags sponsormarkedets Sodomma og Gomorra i festivalform. Nå sitter Sandberg sammen med Toffen og bruker nøkkelord som "medmenneskelighet" som ledestjerner for festivalen, og fremstår som en angrende synder når han proklamerer at visjonene for festivalene begynner å bli fullendte.
-Vi er 20 stykker som har jobbet med dette siden i fjor høst, da vi begynte med en drøm om å få til noe på det vi mener er et av Europas beste festivalområder, sier Sandberg. Så langt virker det da også som Toffen og Sandbergs drøm har gitt langt mer positive resultater enn den hissige sponsorstøyen som preget Quart de siste årene. Så får vi se når solen forhåpentligvis dukker opp, om hissige merkevarepushere blomstrer fram på campen og rundt om på området. Foreløpig er det regnet og musikken som har preget festivalen.
Maks 10 av de 10.000 Toffen snakket om møtte opp da Erlend Mokkelbost og jeg ruslet inn på Amfi for å se Chromeo, men i løpet av 45 minutter med urtrendy dansemusikk fra andre siden av Atlanteren var det i hvert fall 1.000 glade mennesker som danset til "You"re So Gangsta". Sjekk Erlend sin anmeldelse på side 13.En drøy time senere var det Clipse sin tur til å skinne vekk regnet i Amfi, og et par tusen var møtt opp for å høre dystre gatehistorier fra Virginia Beach. Det er et billig poeng, men det er uansett absurd og underholdende at 55 minutter med morsomme historier fra livet til to kokainentusiaster på østkysten i USA gir varme til tusenvis av forfrosne fjellaper inni skogen på Sørlandet.
Med et finfint utvalg låter fra albumene "Lord Willin"" og "Hell Hath No Fury", samt noen drypp fra mixtape-serien "We Got It For Cheap", møtte Clipse forventningene. Åpningen med "Mama, I"m So Sorry" var perfekt strategi, siden Pusha T og Malice forteller om sitt møte med rause norske kvinner på Quart-festivalen. Duoen rapper "I"m even adored by Norwegian women", og leverer suverent over Pharrell Williams sine mørke og enkle beats. Pharrell sine falsett-hooks på tape drukner i livesammenheng ødelegger litt på enkelte låter, og Pusha T sliter litt med stemmen utover i konserten, men når avslutningen med singlene "Wamp Wamp (What It Do)", "Grindin"" og "Mr Me Too" rulles utover Amfi, snakker vi rent hattrick på overtid.
Nøyaktig kl 22.15 stormer Queens Of The Stone Age scenen med "Monster In The Parasoll", og publikums skepsis til at bandet skal spille for mye fra det noe skuffende nye albumet "Era Vulgaris" forsvinner når neste låt er "Burn The Witch" fra "Lullabies To Paralyze". Den noe humørsyke frontmannen Josh Homme er åpenbart i strålende form, og med god lyd og et tett band i ryggen blir "Go With The Flow", "Do It Again" og "Little Sister" perfekt mat for 8.000 sulteforede festivalgjester. Midtveis i konserten trekkes tempoet noe ned, og Queens Of The Stone Age er på vei over i den langtekkelige jammingen de har hatt for uvane å tre over hodet på publikum. Akkurat når det tenderer til kjedelig, drar Homme bandet over i "Feel Good Hit Of The Summer", en 2 minutter lang låt som på Hove trekkes ut i bursdagssang til bassist Mike og oppfordring til allsang på Turbonegers "I Got Erection".
Etter en lang og underholdende versjon av "Feel Good..." eksploderer Hovescenen når Queens Of The Stone Age slipper løs de første akkordene på "No One Knows", bandets udiskutabelt største hit. Midtveis i låten stopper bandet, og Homme ser mot den regntunge himmelen mens han hvisker ordene "heaven smiles above me". Omtrent som da Travis åpnet slusene fra himmelen midtveis i "Why Does It Always Rain On Me" på Quart for noe år siden, får Homme svar på tiltale. Etter en hel dag med midt-på-treet-regn (selv om byfolket i Dagbladet omtalte det minste duskregn som at det høljet ned) åpnes omsider vannkranen, uten at det plager publikum nevneverdig. Queens Of The Stone Age har laget fest på Hove, og når Josh Homme truer med å komme inn i teltet til en ung kvinne på første rad med kommentaren "make room for daddy, if you know what I mean...", er det nesten så vi tror han mener alvor.