Dampbåt

Den vesle dampbåten "Pelle" var i nesten 80 år et begrep, en geografisk betegnelse og en tidsangivelse for folk i Arendal. I dag skal vi fortelle flere historier om den lille dampbåten det er så vanskelig å glemme.

Pelle var opprinnelig bygget som luksusyacht for en styrtrik grosserer der inne i Kristiania. Mange husker helt sikkert den lille, men meget fornemme salongen - det var trapp ned, plysj-seter, blanke messinglamper, slipt glass, speil og kommode i mørkt tre.
Det var svært trangt der nede så passasjerene som søkte ly her nede måtte sitte som sild i en tønne.
Vi har ikke vært i stand til å finne bilder fra "Pelle"s indre, så tegningen er laget på bakgrunn av beskrivelser, eventuelle rettelser fra leserne mottas med takk.

Kjærlighet

En gang var det snakk om å skifte ut "Pelle"s gamle dampmaskin på 18 hestekrefter med en motor, det vil si en dieselmotor. Etter å ha tenkt seg om fant skipsreder Thorsen ut at det allikevel ikke var noen god idé - bare skikkelig damptrykk kunne gi fløyta til "Pelle" den helt riktige låten.

Den samme rederen drev "Pelle" i mange år med store underskudd, men han fortsatte likevel driften av ren kjærlighet til båten. De siste årene gikk "Pelle" i samtrafikk med en dieseldrevet lørje som ble kalt "Pelle II".

Siste tur

Frem til 1961 var "Pelle" fortsatt i drift. Men da var den gammel og mett av dage. Det var kommet masse pålegg om svært omfattende reparasjoner. Disse måtte gjennomføres hvis den fortsatt skulle frakte passasjerer, og det ble altfor dyrt.

En høstdag dette året gikk siste tur. Den var ikke annonsert på noen måte, men likevel hadde ryktet spredt seg blant de faste passasjerene. De kom om bord med kaker, frukt og kaffe til mannskapet. Det var en stille og vemodig tur, fortalte Enok Eikin, som var båtens aller siste skipper.

Bygges på ny

Det har vært gjort utallige forsøk på å få "Pelle" tilbake til byen. På arkivet har vi funnet flere mapper med avisutklipp om dette. Her er et knippe overskrifter:

"Det er ennå håp for Pelle", "Pelle tapt for alltid for Arendal", "Skal Arendal få Pelle tilbake til byjubileet?", "Pelle må ikke dø på denne måten", "Pelle kan bli snackbar i Pollen", "Pelle hjem til Pollen", "Gamle Pelle - vår takk og farvel", "Pelle kan komme igjen", "Pelle skal settes i turisttrafikk i Oslo", "Sjansen stor for at Pelle på ny vil bli å se i Arendal", "Men hvor har den fine, gamle skipsklokken tatt veien?", "Pelle ender sine dager som et reklameskilt!", "Pelle flyter igjen!", "Pelle er definitivt gått over i historien", "Kan arendalsfergen Pelle ennå reddes?", "Restaurering av Pelle et kostbart foretakende". Som det fremgår av disse overskriftene, har det vært stadige reportasjer fra båtens omtumlede tilværelse siden den måtte forlate hjembyen. Det er også tydelig at flere har forsøkt å bringe den tilbake, uten å ha lykkes.

Men kjærligheten lever, det er det ingen tvil om. I disse dager en ny aksjon på gang. Man vil prøve noe nytt - å bygge "Pelle" på nytt etter svenske originaltegninger fra 1800-tallet.

Byens uteliggere var også meget glad i "Pelle". For å slippe å fyre opp kjelen fra bunnen av, lot fyrbøteren det være glør igjen over natta. Når mannskapet kom om bord på iskalde vintermorgener, fant de ofte uteliggere som hadde kveilet seg rundt den lunkne kjelen.

Mannskapet hadde lange dager. Første tur om morgenen var klokka 06.00. Da hadde fyrbøteren allerede vært i sving en stund med å få opp tilstrekkelig trykk på dampen. Dagens første tur ble kalt melkeruta fordi "Pelle" fraktet store spann med melk utover til øyene. Siste tur gikk vanligvis fra byen klokka åtte om kvelden.
I tillegg til fyrbøteren, var det skipper og dekksgutt, også kalt baubikkje. I noen historier opptrer maskinisten. Han og fyrbøteren var samme person, det var jo ikke store maskinen å passe på. Den vesle maskinen gikk trofast, stille og fint - drevet fram av damp fra kjelen som var kollfyrt.

På tur

En familie var på tur til Merdø, de hadde slått seg ned på Gravene og koste seg med kaffe, vafler, brus og annet godt. Da kom maskinisten på "Pelle" gående, svart og fæl. Han kjente familien godt, så han fikk seg en kopp kaffe.

Da "Pelle" hadde avgangstid, begynte skipperen å ule iltert med fløyta for å tilkalle maskinisten.
Han hadde nettopp fått påfyll med dampende varm kaffe, så han kikket rolig opp over koppens kant og sa:
"La han bære tude, han kåmmå 'kje noen vei uden mæ!"