I alle fall: Når den australskfødte Hollywood-stjernen nå uforferdet har gjøvet løs på intet mindre enn Jesus' lidelseshistorie, blir det en ytterst blodig affære. "The Passion of the Christ" heter historien. Og så lenge varer denne enstrengede torturhistorien, at en først føler kvalmen, og deretter - paradoksalt nok - en nummen følelse av likesæle: For sånt har en da sett i hardkokte westernfilmer og annet mer eller mindre spekulativ møkk fra den omfattende gjødseldivsjonen i filmfabrikken Hollywood. Bare at her helles det på om mulig enda mer blodsminke.
Det er for så vidt uinteressant å spekulere i om det er Gibson som nykonservativ kristen eller som filmskaper som i pur spekulasjon har kastet seg over en sakesløs Messias. Og gjort gull til gråstein, er det nødvendig å legge til.
Gibson fikk et visst ry som regissør etter den blodige, men ganske vellagede "Braveheart" fra skotsk historie. Denne gangen går han helt av skaftet, og burde ha vært beskyttet mot seg selv. Her er ingen raffinert oppbygging og fornemmelse for dramaturgiens rytmikk. En skal også lete lenge etter nyansert personskildring. De onde er avgrunnsdypt avskyelige og helt uten forsonlige trekk. Mens de godhjertede - og lidende - kvinner er over all måte gode, bleke og edle. Det har tidligere vært sagt mye negativt om regissørens mach kvinnesyn. Det får henstå til en annen anledning.
Verre er det hvordan filmen forvansker og feiltolker historien på en rekke punkter. Anerkjente historikere mener for eksempel at jødenes skyld i Kristus' korsfestelse er feilaktig fremstilt. Den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus blir i filmen fremstilt som en humanist som presses av den jødiske bermen til å fullbyrde henrettelsen. Men skal en tro en rimelig autoritativ kilde som f.eks professor Schreiner, ble Pilatus regnet som en som en hard negl som aldri ville latt jødene bestemme over seg. Dermed kommer filmen i skade for å opprettholde myten om jødene som det skyldige folket som tok livet av Kristus. En kan mene hva en vil om Israels brutale apartheidlignende politikk i dag, men historisk har jødene fått lide for mytens levedyktighet. Hitler og hans håndgagne bødler grep begjærlig fatt i historien for å fullføre sin bestialske utryddelsespolitikk.
Nei, dette blir en eneste to timer lang torturfilm fra ende til annen. Med høystemt, pompøs englesang fra oven dertil. To totalt bortkastede timer, der lidelsen er likelig fordelt på lerretet og i salen. Personlig ville jeg foretrekke å lese om det i Bibelen.
Odd Vaagland

P.S. Filmen har 15-års grense. Jeg er takknemlig for at det var strengere aldersgrenser for voldsfilm da jeg vokste opp. For dette er bare kvalmende og negativt!